Tag Archives: cfs

Pasienter solgte kunst for 70.000 kroner til inntekt for ME-forskning

Erna Solberg i samtale med en av utstillerne. (Foto: Tom Lund)

Erna Solberg i samtale med en av utstillerne. (Foto: Tom Lund)

«Det er egentlig en skandale. Pasientene har møtt en mangel på respekt rett og slett fordi vi har manglet kunnskap. Det verste er at vi heller ikke har jobbet så hardt for å få den kunnskapen.»
Statsminister Erna Solberg til nrk.no 12. mai.

På den internasjonale ME-dagen 12. mai var jeg så heldig å bli invitert på arrangementet «MEd frihet til å skape» i Oslo. Det var en kunst- og håndverksutstilling der alle arbeider var laget av ME-pasienter fra hele landet. Alt på utstillingen var mulig å kjøpe, og inntektene gikk til ME-forskning på Haukeland sykehus.

Hele 70.000 kroner kom inn til forskning fra salget. ME-foreningen ga også 200.000 kroner til forskning på Haukeland i forbindelse med arrangementet.

Les NRKs sak fra arrangementet: – Jeg lager kunst på de gode dagene

Statsminister Erna Solberg satte av en hel time for å delta. Hun holdt en engasjert tale og brukte mye tid etterpå til å snakke med pasientene som stilte ut på utstillingen. Medisinprofessor Ola Didrik Saugstad og forsker Øystein Fluge holdt også korte innlegg på åpningen.

Sjekk ut Facebook-siden til MEd frihet til å skape.

Hele arrangementet var en utrolig flott opplevelse med masse positiv oppmerksomhet om kreative og initiativrike pasienter og pårørende og en sterk interesse for mer forskning på ME. Jeg fikk også være med en av initiativtakerne, Inger-Cecilie Haagbo, på et lite radioinnslag på NRK Østlandssendingen samme dag.

Det er svært imponerende alt det Inger-Cecilie og de andre arrangørene fikk til med utstillingen. Det er flott å se at slike initiativ får den oppmerksomheten og alt det skrytet det fortjener.

Jeg ble invitert til å holde en fem minutters tale på arrangementet, og under bildet kan du lese hele talen.

Takk for engasjementet til alle som bidro på arrangementet!

Undertegnede holder tale for forsamlingen på MEd frihet til å skape 12. mai. (Foto: Tom Lund)

Undertegnede holder tale for forsamlingen på MEd frihet til å skape 12. mai. (Foto: Tom Lund)

Tale på «MEd frihet til å skape»

«ME er en alvorlig, systemisk sykdom som på dramatisk vis begrenser funksjonen til de rammede pasientene». Det sa medisinprofessor Ellen Clayton på en pressekonferanse i februar.

Hun har ledet arbeidet med den grundigste rapporten på ME-feltet noensinne. Den er utført av Institute of Medicine ved det amerikanske vitenskapsakademiet og deres rapporter er ifølge The New York Times i stand til å «endre medisinsk tenkning over hele verden».

Clayton var opprørt over ME-pasientenes fortvilende møte med et helsevesen og samfunn som ikke forstår alvoret i sykdommen. Det er et kritisk behov for forskning. Men ME-forskning har vært nedprioritert i over to tiår.

En sammenlignbar sykdom som multippel sklerose får hvert år over 700 millioner kroner til forskning fra amerikanske myndigheter. ME får under 30 millioner og er på bunnen av lista. Det betyr at med pengene til 1 eneste år med forskning på multippel sklerose, kan du finansiere all ME-forskning som er gjort gjennom tidene.

Her ute i salen sitter mennesker som lever i denne virkeligheten hver dag. De skjønner ikke hvorfor de ikke fortjener forskning som kan gi dem et bedre liv. Hvorfor har samfunnet plassert dem på bunnen av lista?

Nå er det endelig noen som er i ferd med å ta kampen for dem. Rapporten fra Institute of Medicine vil føre til holdningsendringer. Før nyttår kom også det amerikanske folkehelseinstituttet med en omfattende kunnskapsrapport om ME.

Der understreker de følgende: ME eksisterer. Det er alvorlig. Og vi som samfunn har latt disse pasientene i stikken.

For å bruke ord statsministeren er glad i: vi trenger omstilling.

«Denne sykdommen tar over hele livet og forårsaker mer lidelse enn jeg klarer å beskrive.»

Ordene tilhører en av USAs mest suksessrike forfattere, Laura Hillenbrand. Hun har hatt ME i 27 år. På det verste har hun vært fullstendig sengeliggende, ute av stand til å snu seg i sengen. Knapt tenke. På 20 år har hun kun klart å skrive to bøker.

Hun ble akutt syk etter en infeksjon i 20-årene og ble aldri frisk. De første ti årene hun var syk ble hun av helsevesenet og de rundt seg avfeid med at symptomene var noe hun bare innbilte seg.

«Jeg ble latterliggjort og sett på som lat», har hun sagt i et intervju.

Hennes historie er en vanlig historie jeg hører når jeg møter pasienter med ME. Midt i sitt livs verste krise opplever mange å bli møtt med mistro fra dem som skulle være til hjelp og støtte.

Hillenbrands siste bok – Unbroken – er den virkelige historien om den amerikanske krigshelten Louie Zamperini. Han ble skutt ned over Stillehavet under 2. verdenskrig og overlevde 47 dager i en livbåt. Han ble plukket opp av fiendtlige soldater og endte opp i en brutal fangeleir i to år fram til krigens slutt.

For strabasene ble Zamperini hedret av presidenten med en medalje. I en alder av over 90 år ga han medaljen til Hillenbrand fordi han mente hennes utfordringer i livet langt hadde overgått hans egne. De 47 dagene i en livbåt og to årene i fangeleir gikk over. Hillenbrand har levd 27 år med ME.

De få kreftene hun har, bruker hun gjennom ørsmå skritt til å skape noe i et forsøk på å beholde seg selv.

Samme type krefter finner vi hos dem som har bidratt her i dag. Gjennom skaperkraft og kreativitet viser de at de er mye mer enn en sykdom. At det er dem som ble rammet og ikke oss, er bare en tilfeldighet.

Pengene fra salg av kunsten og håndverket går til det de ønsker seg mest av alt: mer kunnskap gjennom forskning.

Ellen Clayton avsluttet med følgende da hun presenterte ME-rapporten fra Institute of Medicine:

«Vi har åpnet en dør. Det er lys i enden av tunnelen. Utfordringen nå er å gå gjennom den døra.»

Det er ingen grunn til at Norge ikke kan være først over dørstokken.

Reklamer

5 kommentarer

Filed under Uncategorized

NRK Ekko: Debatt om tidenes viktigste ME-rapport

I dag deltok jeg i debatt på NRK Ekko på P2 om den nye ME-rapporten fra Institute of Medicine (IOM). Rapporten er den grundigste og kanskje viktigste rapporten på ME/CFS-feltet noensinne. Faggruppen foreslår nye diagnosekriterier og å endre navnet fra ME/CFS til SEID. I studio var også overlege Ingrid B. Helland som leder Nasjonal kompetansetjeneste for CFS/ME.

Her kan du høre programmet (klikk deg inn på del 3: Nytt navn på ME): 

http://radio.nrk.no/serie/ekko-hovedsending/MDSP25003615/19-02-2015#t=58m24s

Her kan du lese min bloggpost om IOM-rapporten.

Og her finner du selve rapporten.

 

10 kommentarer

Filed under Uncategorized

ME/CFS: Institute of Medicine vil ha nytt navn og nye diagnosekriterier

I den grundigste gjennomgangen av ME-forskningen noensinne går premissleverandøren Institute of Medicine langt i å slå fast at ME/CFS er en fysisk sykdom. De foreslår nye diagnosekriterier og å gi sykdommen et nytt navn: SEID.

Én ting er sikkert: nå blir det fart i ME/CFS-debatten en stund framover.

«We just needed to put to rest, once and for all, the idea that this is just psychosomatic or that people were making this up, or that they were just lazy»

«This is a real disease, with real physical manifestations that need to be identified and cared for»

Ellen Wright Clayton, professor i pediatri og jus ved Vanderbilt University og leder av IOM-arbeidet.

Bakgrunn er som følger: USAs kanskje fremste premissleverandør for helsevesen og forskning, Institute of Medicine (IOM), har i flere måneder jobbet med en svært omfattende rapport om ME/CFS. En rapport omgitt av en rekke kontroverser. Rapporter fra IOM bærer stor tyngde og kan være helt avgjørende for hva myndigheter og forskere vil satse på innenfor ME/CFS-feltet.

Frykten blant en del pasienter og fagfolk har vært at IOM-gruppen ikke ville forstå bakgrunnen for kontroversene på feltet og dermed lande på anbefalinger som ikke vil bringe framgang. Den samme frykten gjorde seg gjeldende også for en annen omstridt rapport, P2P-rapporten, som nylig kom ut fra det amerikanske folkehelseinstituttet. Der viste frykten seg ubegrunnet, ettersom rapporten på nokså god måte klarte å formidle mange av utfordringene på feltet.

Les mer om P2P-rapporten her: Ny rapport: Dette mener amerikanske helsemyndigheter bør veilede framtidens ME-forskning.

IOM-rapporten er kanskje den viktigste rapporten på ME-feltet noensinne. Nå er den offentliggjort.

Rapporten er oppsiktsvekkende lesning.

Noen av konklusjonene er som følger:

  • Nytt navn: Systemic exertion intolerance disease (SEID). IOM konkluderer med at navnet kronisk utmattelsessyndrom (CFS) har vært stigmatiserende for pasientene, trivialiserende og ikke fanger sykdommens særegenheter godt nok. De forslår altså SEID, noe som er vanskelig å oversette, men som kan være noe sånt som «systemisk anstrengelsesintoleranse-sykdom». Et enkelt navn kom de definitivt ikke opp med, men det er svært oppsiktsvekkende at de i det hele tatt foreslår et nytt navn. De fleste hadde nok på forhånd trodd at dette var noe de ikke ville våge å gjøre, og de anerkjenner også at dette vil være det mest kontroversielle i hele rapporten. Navnet kommer til å bli heftig diskutert, det er sikkert. Så får vi se om det godtas blant pasienter, forskere, leger og helsevesen.

«The committee agrees that the term «chronic fatigue syndrome» can result in stigmatization and trivialization and should no longer be used as the name of this illness.» Fra IOM-rapporten.

  • Nye diagnosekritierer. Overraskelse nummer to, som dog er mye mindre, er at IOM foreslår helt nye diagnosekriterier – det er også kontroversielt, men dette var tross alt en del av oppdraget de fikk med rapporten. Og ved første øyekast ser de fornuftige ut. De baserer seg til en viss grad på Canada-kriteriene, men er mindre omfattende. Kriteriene er i hovedsak basert på tre symptomer, hvorav pasienten må ha samtlige:
    • Betydelig nedsatt funksjonsevne som gjør pasientene ute av stand til å opprettholde et normalt liv slik de gjorde før de ble syke. Dette innebærer også en kraftig, nyoppstått utmattelse som ikke er et resultat av anstrengelse, og som ikke blir bedre etter hvile.
    • Anstrengelsesutløst sykdomsfølelse (postexertional malaise).
    • Søvnproblemer (unrefreshing sleep).
    • I tillegg skal pasienten ha ett av følgende to symptomer:
      • Nedsatt kognitiv funksjon (ofte kalt hjernetåke blant pasienter).
      • Ortostatisk intoleranse (innebærer sirkulatorsike problemer som problemer med å stå oppreist/svimmelhet osv.).

Og vips, så var utmattelse (fatigue) forsvunnet ut av både navnet og som et hovedpunkt i diagnostiseringen. Fire symptomer blir kravet for en diagnose, og i motsetning til de fleste tidligere definisjon er nøkkelsymptomet «postexertional malaise» påkrevd.

  • Et par andre konklusjoner verdt å merke seg:
    • IOM finner «tilstrekkelig evidens som viser at PEM (postexertional malaise/anstrengelsesutløst sykdomsfølelse) er et hovedtrekk ved sykdommen som bidrar til å skille den fra andre tilstander».
    • IOM finner «tilstrekkelig evidens som støtter en feilfunksjon i immunsystemet i ME/CFS».
    • IOM finner «tilstrekkelig evidens som antyder at ME/CFS kan oppstå etter infeksjon med EBV (kyssesyke) og muligens andre spesifikke infeksjoner».

Rapporten går langt i å slå fast at forskningen viser at denne sykdommen har en biologisk basis. Det er også betegnende for mediedekningen av rapporten. En rekke medieartikler har fulgt etter offentliggjøringen:

I artikkelen på Medscape skriver de blant annet at det de siste årene har vært stadig økende forskningsbevis for biologiske funn i sykdommen.

“It was interesting for us who are clinicians in the field to see how obvious the direction of the evidence was for those who are scientists, but not specialists in this area.”

Peter Rowe, lege og mangeårig ME/CFS-forsker til Medscape.

 

Dette er selvsagt ikke nyheter for de som har fulgt dette feltet tett i noen år nå. Det er nettopp disse tingene forskerne på området har sagt i stadig sterkere ordelag de siste årene. Men det budskapet har ikke sunket inn i det brede lag av samfunn og helsevesen. Derfor trengs denne rapporten virkelig. IOM ønsker nå et større arbeid for å informere helsepersonell og andre om sykdommen, og de ønsker å følge dette opp med jevnlig oppdatering av retningslinjene de nå har foreslått.

Hvor betydelig en slik IOM-rapport er, ser man også på mediedekningen, som har vært omfattende. Lederen for IOM-arbeidet, Ellen Wright Clayton, har også fått publisert en stor kommentarartikkel i JAMA i forbindelse med offentliggjøringen av rapporten. JAMA er et av de viktigste medisinske tidsskriftene i USA.

Der skriver Clayton:

The IOM’s new report provides the foundation for greater action to diagnose and treat patients with systemic exertion intolerance disease and to learn more about the disease that affects them. This opportunity must be seized. These patients, who for too long have received inadequate attention in research and clinical settings, deserve better.

IOM peker på at det overrasket dem hvor lite penger det var satset på ME/CFS-forskning tatt i betraktning hvor mange som rammes av sykdommen og hvor alvorlig den er. Pasientene fortjener definitivt bedre, som Clayton skriver.

Det er spennende tider. Ting skjer på et helt annet nivå enn tidligere. Så får vi se, om forskningen fra nå av vil dreie seg om SEID-pasienter.

Her kan du lese hele IOM-rapporten.

PS: Denne bloggposten er basert på en skumlesing av IOM-rapporten. Tips meg gjerne, hvis noe ikke stemmer i teksten.

Her er IOMs forslag til nye diagnosekriterier:

IOM - diagnosekriterier

43 kommentarer

Filed under Uncategorized

Ville VG kjørt saken «Multippel sklerose: Tenk deg frisk»?

«Det er svært vanskelig å forklare behandlingsprosessen, fordi den er så komplisert. Det viktigste er å snakke med noen som har vært med på det, og høre om de var syke før, og om de eventuelt er friske nå».
Phil Parker til NRK i 2008.

Jada, man kan si det gjelder de fleste kroniske sykdommer. De får med jevne mellomrom oppslag i media som ikke akkurat har god forskningsdokumentasjon. Noen eksempler er «- Kurerte MS med 1500 bistikk», «Conventional medicines says multiple sclerosis is incurable. This man insists he beat it with diet, ancient Chinese exercises and mind over matter» fra Daily Mail, og «Frisk med positive tanker og supermat» (leddgiktspasient i Hjemmet).

Men jeg tror få sykdommer må tåle like mange slike oppslag som ME/CFS. Sist ute er oppslaget i VG «– Jeg ble frisk med mental trening«, hvor henvisningen på papiravisens førsteside var «ME-debatten: Tenk deg frisk».  Som tilfellet gjerne har vært de siste sju-åtte årene, bunner saken i en enkelthistorie om en person som har forsøkt alternativbehandlingen Lightning Process (LP). En norsk studie som gikk gjennom omtalen av ME/CFS i 123 norske medieartikler fant at positive oppslag om «alternativmetoden Lightning Process» var det mest vanlige.

Først en liten klargjøring. Jeg synes det er flott at folk blir bra eller bedre av sykdom. Uansett metode. Jeg kjenner selv til flere personer som har hatt nytte av LP (noen i stor grad), samtidig som jeg kjenner til flere personer som har blitt sykere av LP. Poenget jeg vil prøve å få fram her handler ikke om enkelthistorier, det handler om formidling. Denne bloggposten er først og fremst en mediekritikk, og jeg har ingen meninger om, eller tviler på, enkeltpersoners historier og opplevelser. Men enkelthistorier er og blir enkelthistorier. Som vitenskapelig dokumentasjon har det null betydning. Da blir spørsmålet om medier skal omfavne slike historier ukritisk fordi det er en god historie, eller om slike historier faktisk trenger ekstra årvåkenhet og nyansering. For å sette det på spissen: Jeg kan også synes det er helt greit at Celina på dette nettstedet hevder hun ble «momentant helbredet» for leddgikt av Jesus. Det er flott for henne. Det betyr imidlertid ikke at jeg ville syntes det hadde vært uproblematisk om VG kjørte overskriften «Leddgikt: Bli frisk med Jesus».

Jeg mener flere medier til en viss grad har sviktet i formidlingen av Lightning Process i Norge. Overskrifter som «Utmattet i fem år, pigg på en-to-tre», «- Blir friske med lynets fart» og «Syk i to år, frisk på tre dager» er problematiske når den eneste dokumentasjonen er enkelthistorier. Det finnes ikke forskning bak noen av disse historiene. Det er lettvint hurra-journalistikk. I to tilfeller har det også vist seg at den personen som ble presentert i et stort oppslag som «frisk», senere viste seg at langt i fra var blitt frisk. Selvsagt skal det være lov å skrive slike historier, men da bør det også gjøres en grundig jobb med å dokumentere motforestillinger og problematisere alternativbehandlingens mangel på vitenskapelig dokumentasjon.

Hvordan det skrives og snakkes om en sykdom, påvirker hvordan pasientene blir møtt i samfunnet. Det finnes ikke forskning som tilsier at det for ME/CFS-pasienter egentlig er den enkleste ting av verden å bli frisk på noen få dager, tvert imot. En systematisk oversiktsartikkel viser at de færreste voksne ME/CFS-pasienter blir friske, selv om en god del opplever noe bedring. Flere studier viser at ME/CFS-pasienter er blant pasientgruppene med dårligst funksjonsnivå. Det bekreftes også i en stor pågående studie ved Centers for Disease Control and Prevention i USA. Unyanserte tenk-deg-frisk-oppslag blir en form for bagatellisering av lidelsen til en hel pasientgruppe.

Min lakmustest på diverse oppslag om ME er å bytte ut ordet ME med noe annet, for eksempel kreft eller depresjon – for så å lese gjennom artikkelen på nytt og se om jeg synes formuleringer og vinkling er rimelig. Hvis det skurrer i en slik gjennomlesning, bør man spørre seg hvorfor. Da betyr det at man har andre regler for hva som er greit å publisere om ME, sammenlignet med andre sykdommer. I så fall bør man ha en god begrunnelse for hvorfor det er greit.

I redaksjonelle artikler om sykdom og medisin må man til en viss grad undersøke vitenskapelig dokumentasjon. Fram til det foreligger bør man som journalist ha en ekstra kritisk distanse til aktører som hevder noe oppsiktsvekkende.

Som journalist selv, skal jeg selvsagt ikke påstå at jeg ikke trår feil. Det gjør jeg helt sikkert med jevne mellomrom. Det er ofte mye, ny og ukjent informasjon som skal sjekkes og fordøyes på kort tid før man skal hamre ut en sak. Det er lett å trå feil. Jeg har også stor respekt for VG. Jeg kjenner folk som jobber der, og jeg har selv jobbet der en kort periode for ti år siden. Jeg vet  hvor seriøse og grundige de er. Men med oppsiktsvekkende historier kan det alltid være greit å sjekke litt ekstra.

Si at journalisten istedenfor den aktuelle enkelthistorien hadde fått inn historien til britiske Nicky. Litt nede på denne siden over pasienthistorier etter Lightning Process finner du overskriften «Nicky beats multiple sclerosis (MS) and asthma». Ifølge historien var det slik at da Nicky begynte på LP trengte hun støtte til å gå, kunne knapt bruke armene, var sliten og deprimert av sykdommen, hadde uklar tale og en dyster prognose fra sin lege. I løpet av noen få uker etter LP kunne hun gå overalt, bære tunge bokser og handleposer med armene som tidligere ikke hadde fungert, klippe plenen og male gjerdet. Sammen med den oppsiktsvekkende historien er et bilde av Nicky.

Dette kunne selvsagt være verdt et oppslag i VG. De ville da på forsiden kjørt «Multippel sklerose: Tenk deg frisk». Eller, ville de det? Her ville det nok ringe noen bjeller hos redaktørene. De fleste vet at MS er en alvorlig, nevrologisk sykdom. Så kan VG kjøre en sak om at noen har «tenkt seg frisk» fra MS uten forbehold? Vil det være riktig sett opp mot all forskningen som tilsier noe helt annet? Ja, hva sier egentlig forskningen om dette? Finnes det forskning om slike alternativbehandlinger for MS? Og hvis ikke, er det da uproblematisk å framheve en enkelthistorie uten noe som helst forskningsdokumentasjon? Og hva med overskriften? Kan VG gå god for «Tenk deg frisk» fra MS, uten sitatstrek som ville indikert at det var en påstand fra noen, det er heller noe avisen slår fast?

Jeg tror varselbjellene ville ringe hos redaktørene. Jeg håper i alle fall det. De kunne nok vurdert å lage en sak på den utrolige historien, men sannsynligvis ville de vært mer forsiktige i overskriftene til saken. Jeg tror også de ville hatt en mer kritisk tilnærming til hele saken. Det er fullt mulig å ha en kritisk tilnærming og fortsatt ha respekt for, lytte til og formidle pasientens historie. En kritisk tilnærming ville imidlertid innebære å sjekke grundigere hva den mystiske mirakelmetoden faktisk er.

I så fall ville journalisten funnet ut at Lightning Process er en metode utviklet av briten Phil Parker for over femten år siden. Ifølge nettsidene hans fra 2009 har Parker et internasjonalt renommé som «one of the foremost Hypnotherapists, Executive Coaches, Master Practitioners of NLP, Osteopaths and Healers». Ordet «Healer» har han nå fjernet fra nettsidene.

Et søk i mediearkivet Retriever ville også vist at LP var noe som virkelig tok av i Norge etter et stort VG-oppslag (jada, igjen) i desember 2007 . De påfølgende årene var det en rekke nokså ukritiske oppslag i flere norske mediekanaler som fortalte historier om folk som var blitt friske fra ME/CFS på få dager. Dette førte igjen til en strøm av personer som dro til England for å bli utdannet Lightning Process-instruktører på instituttet til Phil Parker, noe han tok seg godt betalt for. I løpet av kort tid var det, ifølge Parkers egne nettsider, over 40 LP-instruktører i Norge. Enkelte av dem ble raskt mangemillionærer. Det eneste landet som hadde flere LP-instruktører var Storbritannia. I resten av verden fantes det fem stykker. LP var blitt et særnorsk fenomen.

Ifølge Parkers bok «An Introduction to the Lightning Process: The Complete Strategy for Success» er det ikke småtterier LP kan ordne opp i: rusavhengighet, angst, panikkanfall, tvangslidelser, depresjon, søvnproblemer, sorg, sceneskrekk, røyking, evne til å kommunisere, vektproblemer, nakke- og ryggproblemer, eksem, matintoleranse, migrene, psoriasis, ME med mer.

Ifølge Parker har LP også hjulpet «leger til å bestå eksamener», «advokater til å bli partnere i sine firmaer», «popstjerner til å lage albumene de alltid har drømt om» og «aksjehandlere til å doble sin profitt».

I boken skriver han at 90 prosent av deltakerne oppnår resultatene de ønsker seg, og at de resterende ti prosentene «er de som ikke bruker treningsprogrammet på den måten det er laget for å virke».

Hvis gode vitenskapelige studier etter hvert viser at disse påstandene stemmer, er det selvsagt flott. Da vil han sannsynligvis nærme seg en nobelprisnominasjon i medisin. I så fall skal jeg selvsagt gratulere. Problemet er at over 15 år etter at Phil Parker snekret sammen Lightning Process og samtidig begynte å hevde hvor ekstremt effektivt det var, finnes det fortsatt ingen skikkelige vitenskapelige studier på metoden. Med et så vanvittig potensial som han hevder dette har, er det noe merkelig at han ikke har klart å dokumentere det vitenskapelig overhodet. For eksempel kan det ut fra påstandene virke som dette vil være en svært enkel og ekstremt effektiv kur for depresjon, noe som rammer millioner av mennesker over hele verden. Jeg ser imidlertid få saker i norske medier om LP mot depresjon.

Ifølge et kart på Parkers egen nettside er det nå 132 LP-instruktører i Storbritannia og 12 i Norge. I resten av Europa finnes 3 – en i Frankrike, en i Spania og en i Nederland.  I USA er det registrert tre LP-instruktører (en er Phil Parker selv, og en av de to andre ser ut til å være en norsk kvinne). Jeg har hørt foredrag av og snakket med mange leger og forskere i ME/CFS-miljøet internasjonalt. Jeg har ennå til gode å høre noen av dem nevne Lightning Process. Det til tross for at grunnlegger Parker hevder at 90 prosent av dem som tar LP har stor effekt av det. I Norge derimot, er LP i mange tilfeller noe av det første som dukker opp når temaet ME/CFS diskuteres blant norske helsearbeidere. Dette har definitivt å gjøre med formidlingen av LP i Norge som en slags spesifikk behandling for ME/CFS-pasienter. Norske leger som diskuterer behandling av depresjon, trekker nok sjelden LP opp av hatten. Dette til tross for at LP-grunnlegger Parker hevder en suksessrate ingen andre tiltak vil være i nærheten av også for denne lidelsen.

I en overraskende ukritisk artikkel på Norsk Helseinformatikks nettsider (nhi.no) skriver de følgende om LP: «Deltakeren må ta det hele og fulle ansvaret for virkningen av å bruke eller å ikke bruke LP etter kurset. Det betyr at dersom du ikke blir bedre, er det ditt eget ansvar.» 

Norsk Helseinformatikk er utgiver av Norsk Elektronisk Legehåndbok, norske legers mest brukte oppslagsverk. Dette skal angivelig være kvalitetssikret informasjon. I saken om Lightning Process slår de like så godt fast at «Den omdiskuterte metoden har gitt svært gode resultater for mennesker med kronisk utmattelsessyndrom eller myalgisk encefalopati (ME) – en komplisert sykdom mange mener det ikke finnes noen kur mot». Dette er ikke et sitat fra noen som er intervjuet, det er noe som slås fast som et faktum av nhi.nos skribent, og det er ifølge nettsiden «godkjent av medisinsk redaktør».

Norsk Helseinformatikk (NHI) har selvsagt sjekket forskningsgrunnlaget for denne påstanden og funnet en rekke store, kontrollerte studier som viser at det de påstår i sin helseinformasjon om LP til norske leger stemmer? Ikke? Nei. Det finnes nemlig null vitenskapelig dokumentasjon på at LP har noen effekt på noe som helst.

Før 2011 var det ingen treff på «lightning process» i databasen for helseforskning PubMed. Nå får du fem treff, og tre av dem kommer fra norske forskere. De to resterende treffene handler kun om en forberedelse til en klinisk studie og er altså ikke studier i seg selv. Ingen av de tre norske studiene kan sies å gi noe god dokumentasjon for metoden. En er en kvalitativ studie på ni personer, og en annen er norske NAFKAMs innrapportering av pasienter som har meldt forverring etter LP. Den siste er den allerede nevnte studien på mediedekning av ME/CFS i Norge. Lightning Process er udokumentert som behandling. Det finnes ingen forskning som viser effekten av metoden.

Norsk Helseinformatikk velger å slå det fast allikevel. Nok en gang undrer jeg meg på om de hadde gjort det samme, hvis sykdommen det hadde vært snakk om var for eksempel MS.

Som eksempelet med Nicky viser, finner man også  det som kalles suksesshistorier om LP og MS – og også for depresjon, den autoimmune sykdommen lupus og Crohns sykdom ( suksesshistorier for MS, lupus og Crohns finnes ikke på Parkers sider, men her). Phil Parker ble for øvrig dømt av det britiske Advertising Standards Authority (ASA) i 2012 for villedende markedsføring. ASA avsluttet sin uttalelse med følgende: «We told Phil Parker Group to ensure they did not make medical claims for the LP unless they were supported with robust evidence. We also told them not to refer to conditions for which advice should be sought from suitably qualified health professionals.»  Til Dag og Tid i 2012 skrev Parker at de var sterkt uenige i at påstandene var villedende og viste til «mengder av uavhengig dokumentasjon» av at LP kunne hjelpe folk med helseplager. Han har imidlertid fjernet den lange rekken med «success stories» fra nettsiden (her finner du den gamle nettsiden med en lang rekke suksesshistorier – det er bare å klikke på den ønskede lidelsen på venstre side).

På nettsidene viser Parker nå til et pilotforsøk (som ikke er publisert i et vitenskapelig tidsskrift) på bruk av LP på MS-pasienter. Pilotforsøket viser oppsiktsvekkende resultater for MS-pasientene seks måneder etter LP.

Så, ifølge VGs små krav til dokumentasjon for oppslaget «Tenk deg frisk» fra ME, burde de så absolutt kunne skrive saken «Tenk deg frisk fra MS». Men det kommer de ikke til å gjøre. Heldigvis. Jeg tror også VG ville vært tilbakeholdne med oppslaget «Tenk deg frisk fra depresjon», hvis saken handlet om en alternativ behandling med så sparsommelig dokumentasjon som de har i den aktuelle saken om ME/CFS.

Hvis VG hadde skrevet saken «Tenk deg frisk fra MS», vil jeg anta at mange MS-pasienter ville reagert negativt. De ville sannsynligvis opplevd det som ikke å bli tatt på alvor. Hadde de protestert mot den ensidige framstillingen, tror jeg også de ville høstet støtte i fagmiljøene. Dette i motsetning til ME/CFS-pasienter som, hvis de reagerer negativt på slike oppslag, av enkelte fagpersoner blir stemplet som aktivister som ikke vet sitt eget beste. Eller som forsker Vegard Bruun Wyller sier i VG-artikkelen: dette er en pasientgruppe hvor mange «er syke av andre årsaker enn de selv tror». Noen dokumentasjon for den påstanden legger han ikke fram.

Istedenfor å ha et vitenskapelig kritisk blikk på alternativbehandlingen som presenteres står det i VG at Wyller «har lenge vært en forkjemper for denne typen behandling». Det framstilles som han har vært en forkjemper for en alternativ behandling med null dokumentasjon. Det er nokså spesielt fra en professor på Rikshospitalet.

Jeg vil tro tilfellet er at Wyller mener å si at han har vært forkjemper for kognitiv terapi, som har en viss dokumentasjon som hjelpsomt for enkelte pasienter, og at LP er omtrent det samme som kognitiv terapi. Han har tidligere uttalt seg mer forsiktig om LP. Samtidig er det slik at da Wyller arrangerte den medisinske konferansen «Ung og utmattet» i Oslo i 2008, inkluderte han et timelangt foredrag om LP, til tross for at det er en udokumentert form for alternativ behandling. Da jeg intervjuet Wyller i forbindelse med boka «De Bortgjemte» i 2010, sa han at han anså LP å være «en form for kognitiv terapi». Da jeg spurte om han hadde lest boka til LP-grunnlegger Phil Parker, svarte han nei. Samtidig sa han at hvis studier viser at LP ikke fungerer mot ME/CFS, vil det svekke hans egne teorier om sykdommen. På sin nettside bruker Parker Wyllers forskning og et sitat fra Wyller i markedsføringen som en støtte for LP.

I VG-artikkelen slår avisen selv fast at LP er «såkalt kognitiv terapi», uten at det er begrunnet på noe vis. Men ifølge Parker er LP og kognitiv terapi langt unna å være det samme.

På hans nettsider sto det i 2009 (dette er nå fjernet): «We are often asked if the Lightning Process is linked to Reverse or Mickel therapy or Cognitive Behavioural Therapy. The simple answer is that The Lightning Process is no way allied to or developed from or in conjunction with those approaches or the designers of those approaches. It’s completely unrelated(min utheving)

På Norsk Helseinformatikks nettsider står overskriften «LP er ikke kognitiv terapi». De skriver at på nettsidene til den mest kjente tilbyderen av LP «står det at LP og kognitiv adferdsterapi verken er sammenlignbart eller utviklet på samme måte». Akkurat det samme som på Parkers nettsider.

Men denne retorikken har endret seg. Live Landmark, som har vært den mest profilerte talspersonen for LP i Norge, fremstiller nå LP som en mental teknikk som minner om kognitiv terapi. Men mens kognitiv terapi har flere tiår med vitenskapelige studier bak seg, har LP ingenting. Hvorfor plutselig denne endringen fra å forsøke å ta mest mulig avstand fra sammenligningen med kognitiv terapi til å omfavne påståtte likheter? Sannsynligvis fordi at mens man tidligere var opptatt av å beskytte merkevaren LP som noe unikt, er det nå blitt viktigere å kunne hevde at LP har et slags forskningsgrunnlag. Det har nemlig møtt berettiget kritikk for å være udokumentert. Det er gjort mange studier på kognitiv terapi, så hvis man kan si at LP er en form for kognitiv terapi, kan man forsøke å hevde at LP har en slags forskningsdokumentasjon. Man prøver på et vis å snike seg med på lasset. Men det er selvsagt ikke slik forskning fungerer.

Det finnes en hel rekke metoder som i stor grad ligner på LP – for eksempel NLP, Mickel Therapy, Reverse Therapy og Amygdala Retraining for å ta et lite knippe. Alle har blitt fremmet som den store løsningen for en rekke lidelser. Alle har det til felles at de ikke har vitenskapelig dokumentert effekt, og at det er kommersielt. Noen tjener mye penger på å tilby dette.  Det de ikke har til felles er flere titalls hurra-oppslag i norske medier. Det er det kun LP som har fått.

Da nevrolingvistisk programmering (NLP) ble utviklet av amerikanerne John Grinder og Richard Bandler på 1970-tallet hevdet de at metoden kunne kurere en hel smørbrødliste av lidelser – alt fra depresjoner og angst til allergier og forkjølelse. De populariserte NLP blant annet gjennom bøkene «The Structure of Magic» og «Frogs into Princes». Vitenskapelige studier viste etter hvert at metoden ikke holdt mål som medisinsk behandling, og den forsvant ut i selvhjelpslitteraturens verden. Phil Parker er for øvrig utdannet NLP-instruktør og skriver i sin bok at NLP er et viktig element i LP.

De fremste talspersonene for LP har dette som levebrød samtidig som de argumenterer for dets fortreffelighet i mediene. Det er selvsagt ikke ulovlig. Det er heller ikke overraskende. De må få lov til å forsøke å selge tjenestene sine så lenge de holder seg innenfor lovverket.

Problemet oppstår når dette presenteres i mediene uten særlig kritiske spørsmål eller noe som helst av bakgrunnsinformasjonen presentert over. Det er ikke LP-instruktørene som gjør noe galt. Det er journalistene som ikke gjør jobben sin. Flere medier i Norge har i stor grad bidratt til et marked for LP i dette landet som er unikt sammenlignet med resten av verden.

Forsøk på kritiske innspill i den særegne LP-diskusjonen i norsk offentlighet kan bli møtt med anklager om at man ikke unner folk å bli friske, eller at man ikke kan være motstander av at folk får hjelp. Da gjerne med henvisning til enkelthistorier og «jeg kjenner noen som…». Det er stråmannsargumentasjon. Å ha et kritisk blikk på alternativ behandling, betyr ikke at man er negativ til personer som har opplevd å ha nytte av slik behandling.

Et annet argument som gjerne dukker opp hvis ME/CFS-pasienter eller andre er kritiske til LP, er at det betyr at de er negative til psykiatri og nekter å forholde seg til at psykiske faktorer spiller inn i all sykdom. Det er en påstand uten noe hold i forskning (blant annet viser denne studien at en slik karakteristikk av ME-pasienter ikke stemmer). Det har heller ikke noe med debatten å gjøre. Det blir som å si at hvis man er kritisk til at udokumenterte selvhjelpsprogrammer presenteres som en fullverdig løsning for pasienter med for eksempel MS eller alvorlig depresjon, betyr det at man er mot at psykiske faktorer kan ha en betydning for syke pasienter.

Den eneste hensikten med slike argumenter er å forsøke å unngå hele diskusjonen. ME-pasienter jeg har vært i kontakt med har ofte vært gjennom psykiatriske utredninger, og mange har forsøkt diverse former for mestringskurs og psykologisk oppfølging som kognitiv terapi. Jeg opplever sjelden å møte noen som er negative til psykiatri (selv om det selvsagt finnes, akkurat som det finnes blant de fleste andre pasientgrupper uten at dette blir holdt mot dem som gruppe).

En del av problemet i LP-debatten er at det virker som enkelte medisinske fagpersoner ser helt bort fra prinsipper de i andre debatter holder svært høyt: nemlig vitenskapelig dokumentasjon. Plutselig ser det ut til at enkelthistorier om pasienter er god nok dokumentasjon når det kommer til LP. I så fall bør de mene det samme om NLP, Mickel Therapy, Reverse Therapy, Amygdala Retraining og Jesus. De kan bare lese suksesshistoriene på sidene det er lenket til tidligere i teksten. Og bør de ikke da mene at pasienter med depresjoner, spiseforstyrrelser, MS og en rekke andre lidelser også bør prøve disse mentale treningsoppleggene?

For folk blir jo bra. Bare se på Nicky. Eller Georgie. Sam. Emma. Pete. Ruth. Sarah. Annie. Ella. Jack…..suksesshistoriene er så mange.

Det er flott at alle disse menneskene er blitt bedre, kanskje en del også friske. Ingen er motstander av det.

Men når det kommer til helsejournalistikk i mediene og formidling fra fagpersoner må det være lov å være tilhenger av vitenskap. Det må være lov å argumentere for at det også skal gjelde for ME/CFS.

Så kjære journalistkollegaer. Neste gang dere får en oppsiktsvekkende enkelthistorie på bordet. Sjekk litt ekstra. Tør å stille spørsmål. Undersøk om det finnes forskning. Se kanskje ut over landets grenser. Og finn ut mer om den alternative behandlingen som presenteres. Dere vil helt sikkert finne relevante aspekter som bør med i saken. Det er et ansvar som journalist. Det man skriver betyr nemlig noe for hvordan pasientene blir møtt av samfunnet.

Kanskje finner du til og med en mye bedre sak enn du trodde du hadde.

I boka «De Bortgjemte – hvordan ME ble vår tids mest omstridte sykdom» er det et kapittel om LP-framveksten i Norge. Noe av denne bloggposten er basert på det kapittelet.

Den norske bloggeren Gunnar Tjomlid har også skrevet En analyse av The Phil Parker Lightning Process.

 Dag og Tid hadde en lang artikkel om den særegne norske LP-debatten som er verdt å lese.

25 kommentarer

Filed under Uncategorized

ME-forskernes kroniske pengemangel

«18 millioner dollar går til forskning på skallede menn. Tre millioner dollar til ME/CFS.»
Professor i immunologi Nancy Klimas, til Al Jazeera.

Ja, du så riktig. Ifølge forsker Nancy Klimas bevilger amerikanske helsemyndigheter seks ganger så mye penger til forskning på skallede menn, som de gjør til ME/CFS. Da er det kanskje ikke så rart at det tar tid å finne gode svar.

Jeg har skrevet mye på denne bloggen om at det nå skjer mye positivt i ME-forskningen, og det gjør det. Men lesere av denne bloggen kan kanskje av og til forledes til å tro at det virkelig satses på feltet. Det gjør det definitivt ikke. Og det er også hovedårsaken til at kunnskapen fortsatt er altfor mangelfull når det kommer til å finne årsaken bak sykdommen og bedre behandling. ME har gjennom 25 år konsekvent ligget helt mot bunnen av listen når det kommer til forskningsfinansiering. Klimas tar nok utgangspunkt i et bunnår, når hun sier tre millioner dollar, men det er uansett uvesentlig i den store sammenhengen. Sett over tid er bevilgningene til ME-forskning begredelige.

Her er bevilgningene til ME/CFS de siste fem årene sammenlignet med tre andre lidelser – MS, artritt (bl.a. leddgikt) og lupus:

 

Forskningsmidler diagram

Oversikten fra NIH over forskningsbevilgninger finner du her.

Disse tallene sier det meste. Rundt 115 millioner dollar bruker amerikanske National Institutes of Health på forskning på multippel sklerose (MS) hvert eneste år. Det er rundt 700 millioner kroner. På ME/CFS bruker de 5 millioner dollar, rundt 30 millioner kroner.

Det betyr at ett eneste år med penger til MS-forskning, utgjør 23 år med forskning på ME. Det er så godt som alt av ME-forskning som er gjort gjennom tidene.

Samme sammenligning med artritt tilsvarer nærmere 50 år med ME-forskning.

Og sammenligner du med ett års bevilgninger til HIV/AIDS-forskning, utgjør det rundt 600 år med ME-forskning.

Ennå har ingen funnet en kur mot HIV. Ennå vet man ikke hvorfor noen får MS. Og ennå er det fortsatt symptomlindring som gjelder for leddgiktpasienter.

Med dette som utgangspunkt, er det ikke så rart at vi vet så lite om ME. For det er slik helsemyndighetene har valgt at det skal være.

Samtidig har forskerne utviklet gode medisiner mot HIV, MS og leddgikt. Man har riktignok ikke alle svarene, men man vet mye. Mye mer enn for bare noen år siden. Takket være satsing på forskning. Milliarder på milliarder.

Er det så en sammenheng mellom forskningsinnsatsen og antall mennesker som rammes av disse lidelsene?

Her er en sammenligning som viser sånn omtrentlig hvor stor andel av befolkningen som får sykdommene fra forrige diagram (her vil det imidlertid være regionale forskjeller):

Forekomst i prosent

 

Som dere ser, er det for eksempel langt færre som rammes av den autoimmune lidelsen lupus enn som rammes av ME. Like fullt bevilger amerikanske myndigheter 20 ganger så mye penger til lupus-forskning hvert eneste år.

For all del, jeg er for at det forskes på alle disse sykdommene. Så mye som mulig. Jeg ønsker ikke at det skal tas penger fra noen. Samtidig må det være lov å peke på noe som må kunne kalles urettferdige skjevheter? ME er et vel så stort samfunnsproblem som disse andre sykdommene. Bør ikke offentlige forskningsmidler også komme ME-pasientene til gode? Særlig når ME-forskningen gjennom 25 år har vært kronisk underfinansiert. Det er også forskning som viser at funksjonsnivået til ME-pasientene ser ut til å være lavere enn i mange andre kroniske lidelser. Det er ingen tvil om at dette er svært syke mennesker. Men det gjenspeiler seg altså ikke i forskningsbevilgningene.

Her er en graf som viser funksjonsnivået til ME-pasienter sammenlignet med enkelte andre lidelser (målt med SF-36 i en studie i BMC Public Health):

SF 36 BMC 2011

 

Lenke til studien der du finner denne grafen.

I en periode på 1990-tallet ble det til og med avslørt at den sentrale offentlige helseinstitusjonen Centers for Disease Control (CDC) i USA hadde brukt penger som var øremerket ME/CFS-forskning på helt andre ting. Da en varsler forsøkte å rapportere internt om dette, ble han ifølge The Washington Times «bedt om å holde kjeft». En offentlig granskning av forholdene avdekket at CDC gjennom fire år hadde brukt 40-60 prosent av de øremerkede ME-midlene på  helt andre ting. Det kom også fram at flere høytstående tjenestemenn i CDC hadde vitnet under ed for Kongressen og løyet om den faktiske bruken av pengene.

«CDC officials provided inaccurate information to Congress regarding the use of CFS funds, and have not supported the CFS program to the extent recommended and encouraged by Congress.»
Fra den offisielle granskningsrapporten som kom i 1999.

Det er på bakgrunn av alt dette rimelig å si at ME/CFS-forskningen har vært sterkt nedprioritert. Tidvis har den til og med vært aktivt motarbeidet av de offentlige myndighetene som er satt til å forvalte forskningsmidler.

Da er det heller ikke overraskende at vi ser følgende bilde når det kommer til antall publiserte studier på de forskjellige sykdommene som vi har sammenlignet fram til nå:

Antall studier 1988-2013

Grafen viser antall nye studier hvert eneste år. Mens det i 2013 ble publisert rundt 200 nye studier på ME/CFS, ble det altså samme år publisert nærmere 4000 nye studier på MS. Det totale antall studier på ME/CFS-feltet er drøyt 5000. Det er totalen. Gjennom alle tider.

Det er dette som er nødt til å endre seg. For det er også her løsningen ligger. På hvorfor folk blir syke. Og hvordan vi best skal kunne hjelpe dem.

”Hiv-pasientene mine er stort sett velfungerende takket være tre tiår med glimrende forskning og investeringer på milliarder av dollar. Mange av ME-pasientene mine derimot, er forferdelig syke og ute av stand til å jobbe eller delta i omsorgen for sine familier. I min klinikk deler jeg tiden mellom de to sykdommene, og hvis jeg selv måtte velge, ville jeg foretrukket å ha hiv.”
Professor i immunologi, Nancy Klimas, til The New York Times i 2009.

 

 

7 kommentarer

Filed under Uncategorized

Verdensledende team vil forske på ME/CFS og rituximab

“Ser man på de forskjellige retningene som nå forfølges innenfor ME/CFS-forskningen, er jeg ikke i tvil om at bruken av rituximab er en av de mest lovende. (…) Hvis betydningen av B-celler kan bekreftes, i det minste hos enkelte ME/CFS-pasienter, slik studien til Fluge og Mella antyder, tror jeg det er en god sjanse for å få bedre tak på årsaksmekanismer bak sykdommen. Og derfra kan ting bare bli enklere.”
Professor Jonathan Edwards, University College London

Da jeg var på forskningskonferansen om ME/CFS i London i vår registrerte jeg til min store overraskelse at professor Jonathan Edwards var til stede blant publikum. Det er ingen hvem som helst. Edwards ledet arbeidet som førte fram til en oppsiktsvekkende studie som viste at immunmedisinen rituximab, i utgangspunktet en kreftmedisin, fungerte mot leddgikt. Rituximab slår midlertidig ut en viktig immuncelle, B-cellen, og Edwards hadde en teori om at B-cellene var langt viktigere i leddgikt enn det man antok på denne tiden.

Teorien hadde Edwards og hans forskningteam på University College London jobbet med siden tidlig på 1990-tallet, og de møtte kraftig motstand fra deler av fagmiljøet som mente B-cellene ikke hadde noe med leddgikt å gjøre. De slet også med å få finansiert studiene de ønsket å gjennomføre. Mot de fleste odds, og med en stor porsjon stahet og utrettelig arbeid, klarte Edwards og hans team å vise at kritikerne tok feil. Rituximab virket, og dermed ble interessen for B-celler plutselig langt større i fagmiljøene som jobbet med autoimmune sykdommer. Det var et paradigmeskifte innen forskningen på behandling og årsaksmekanismer i leddgikt.

– Min interesse for ME/CFS ble vekket da jeg uventet ble invitert til Invest in MEs forskningskonferanse i mai. Konferansen var imponerende: ikke bare var det profesjonell forskning, men også på et høyt nivå. Jeg ble spesielt imponert av at også negative funn ble gitt tilstrekkelig oppmerksomhet. Det fremsto tydelig for meg at dette var et miljø som var opptatt av å finne og oppmuntre til best mulig forskning innenfor et vanskelig og neglisjert felt, skriver Edwards i en uttalelse til Invest in ME nå i august.

Jonathan Edwards (i blå skjorte) i samtale med Øystein Fluge (t.h.) og forsker Amolak Bansal på forskningskonferansen i London i mai i år. Beklager dårlig kvalitet på bildet.

Jonathan Edwards (i blå skjorte) i samtale med Øystein Fluge (t.h.) og forsker Amolak Bansal på forskningskonferansen i London i mai i år. Beklager dårlig kvalitet på bildet.

På konferansen i London var det en entusiastisk Jonathan Edwards som snakket med de norske forskerne fra Haukeland, Øystein Fluge og Olav Mella, som nå endelig har fått finansene på plass for å gjennomføre en større studie for å etterprøve sine oppsiktsvekkende funn fra 2011. En av Edwards sentrale kollegaer på University College London, Jo Cambridge, var også til stede på et forskermøte dagen før konferansen – og ifølge deltakerne på møtet var hun svært engasjert i diskusjonen om rituximab kan være en mulig behandling for en del ME/CFS-pasienter. Edwards hadde lagt merke til studien fra Haukeland da den ble publisert i 2011, og han kommenterte den også i diskusjonen i PLoS One (tredje kommentar på denne linken).

– Jeg var oppmerksom på studien av Fluge og Mella, hvor de hadde brukt rituximab. Jeg var ikke overrasket over å se at enkelte pasienter responderte på behandlingen, men måten de responderte på, som var lik det vi så i våre studier på leddgikt for femten år siden, gjorde meg interessert. Situasjonen var faktisk svært tilsvarende den vi selv sto i da vi for første gang begynte å få resultater med vår målrettede behandling i leddgikt, uttaler Edwards.

Etter et nitidig og imponerende arbeid fra pasientorganisasjonen Invest in ME, som arrangerte konferansen i London, er det nå klart at dette forskerteamet, ledet av dr Jo Cambridge, ønsker å gjennomføre en studie på rituximab og ME/CFS. Jonathan Edwards, som nå er pensjonist, vil være med som konsulent i prosessen.

Forskerteamet på University College London er verdensledende når det kommer til denne type forskning på rituximab. Invest in ME og partnerorganisasjoner er i gang med å samle inn penger gjennom en internasjonal dugnad for at forskerne skal få gjennomført studien.

– Det slo meg, at uansett om resultatene blir positive eller negative, bør det oppmuntres til videre studier på rituximab mot ME/CFS. Ikke bare på grunn av hvor alvorlig rammet mange pasienter er, men også fordi videre studier kan gi ledetråder for å oppklare årsaksmekanismer i sykdommen, skriver professor Edwards i en uttalelse.

Han skriver videre at rituximab ikke er et enkelt medikament å bruke, og at mange leger ikke føler seg komfortable med å bruke det.
– Trygg og effektiv bruk krever en forståelse for B-cellenes funksjon og livsløp. Hver sykdomstilstand må vurderes forskjellig, spesielt når behandlingen skal gis i gjentatte doser. Men har man erfaring i å bruke det, er det veldig effektivt og sannsynligvis like trygt som andre medisiner, uttaler Edwards.

En slik studie fra en så anerkjent forskningsgruppe vil være et svært viktig steg i rituximab-forskningen innen ME/CFS. Det viser også at forskningen på ME/CFS er i ferd med å bryte ut av skallet og blir et stadig mer anerkjent og interessant felt å jobbe med.

Les mer på: http://www.ukrituximabtrial.org/home.htm

17 kommentarer

Filed under Uncategorized

Hva sier forskningen om kognitiv terapi og ME/CFS?

«The great challenge that faces the field is how to engage scientists to undertake research into the condition that will translate into new diagnostic tests and treatments that go beyond controlling symptoms.»
Professor Stephen T. Holgate i artikkelen Chronic fatigue syndrome: understanding a complex illness, Nature Reviews Neuroscience (2011)

Jeg har skrevet en kronikk i Dagens Medisin som er Norges største uavhengige nyhetsavis for helsevesenet. Kognitiv terapi har vært en omdiskutert behandlingsform for ME/CFS-pasienter, og det har vært en klar tendens blant en del fagpersoner til å overselge effekten av slik behandling. Kronikken handler om hva forskningen faktisk viser om kognitiv terapi og ME/CFS.

Hele kronikken kan leses her på nettsidene til Dagens Medisin.

Lenke: http://www.dagensmedisin.no/artikler/2013/05/27/kognitiv-svikt-i-me-debatten/

Kognitiv svikt i ME-debatten

2 kommentarer

Filed under Uncategorized