Bekreftelser

«Våre resultater støtter opp under videre anstrengelser for å forstå biologien bak CFS.»
Chronic fatigue syndrome and subsequent risk of cancer among elderly US adults, Cancer 2012.

– Dette har jeg sagt i 20 år, så jeg er glad for at noen endelig har undersøkt det, svarte legen Dan Peterson.

Jeg satt i salen under Invest in MEs forskningskonferanse om ME/CFS i juni, da jeg oppdaget at det samme dag var publisert en studie jeg skjønte kunne være viktig. Noen rader foran meg satt Dan Peterson, som er en av de to legene som midt på 1980-tallet rapporterte inn til helsemyndighetene i USA at han på klinikken sin i løpet av en kort periode hadde fått inn en uvanlig mengde pasienter med like symptomer, men som han ikke ante hva feilte. Dette skulle senere vise seg å være starten på sykdommens kronglete og omstridte vei inn i forskningsverden og samfunnets bevissthet. Peterson har spesialisert seg på sykdommen, og han har sett flere tusen pasienter siden han så de første komme inn på kontoret sitt på 1980-tallet.

Jeg gikk derfor rett bort til han i pausen og fortalte om den ferske studien, og det var da han svarte med å si at ”dette har jeg sagt i 20 år”. For å forstå det svaret, og litt om hva dette handler om, må vi litt tilbake i tid.

Dan Peterson har i alle år hatt sin legepraksis i Incline Village ved Lake Tahoe i Nevada, bare en times kjøretur fra Reno. Han har fulgt ME/CFS-pasienter helt siden han så de første dukke opp i hopetall den gangen på 1980-tallet. Flere av de opprinnelige pasientene fra den gang går fortsatt til oppfølging hos han, for de er fortsatt syke med ME/CFS. Peterson har flere ganger de siste årene fortalt at han har sett en opphopning blant sine pasienter av en kreftform kalt non-Hodgkins lymfomer (NHL). Mens det normale er at kun 0,02 prosent av befolkningen får denne type kreftdiagnose hvert år, oppdaget Peterson at nesten fem prosent av pasientene hans etter hvert utviklet denne typen kreftform. Han så også at av de som fikk en slik krefttype, var det rundt tretti prosent som fikk den svært sjeldne varianten kalt mantelcellelymfom.

Dette er kreftformer som rammer immunsystemet, og man ser en økt risiko for slike krefttyper blant pasienter som har enkelte immunologiske sykdommer.

Peterson kunne selvsagt ikke bevise dette bare gjennom observasjon av sine egne pasienter, men han fortalte om det på konferanser og lignende i håp om at noen forskere ville plukke opp ballen. Blant annet var det denne informasjonen som gjorde at forskeren Judy Mikovits ble interessert i ME/CFS, noe som skulle føre til den lange XMRV-kontroversen.

I løpet av 1990-tallet ble hypotesen om en sammenheng mellom non-Hodgkins lymfom og ME/CFS flagget i et par artikler i forskningslitteraturen, blant annet på bakgrunn av at forskerne så avvik i immunsystemet til ME/CFS-pasienter. Men ingen solide studier ble gjennomført, og den siste studien i 1998 konkluderte med at det er for tidlig å si om det finnes en slik sammenheng.

Her er forskningsartiklene for spesielt interesserte:
1992 Does chronic fatigue syndrome predispose to non-Hodgkin’s lymphoma? 
1994 An approach to studies of cancer subsequent to clusters of chronic fatigue syndrome 
1998 Cancer and a fatiguing illness in Northern Nevada–a causal hypothesis

På en stor internasjonal forskningskonferanse om ME/CFS i Reno i 2009 kom temaet igjen på banen. Fra min plass i salen så jeg forskeren Julie Smith Gagen innta podiet for å fortelle om deres lille studie i Nevada, hvor de forsøkte å undersøke om det var en opphopning av krefttypen non-Hodgkins lymfom i de områdene hvor det på 1980-tallet var registrert en epidemilignende forekomst av ME/CFS. Smith Gagen fortalte fra podiet at de i sine undersøkelser så at prosentandelen som var rammet av non-Hodgkins lymfom nå viste seg å være langt høyere enn normalt i disse områdene. Og dette gjaldt særlig mantelcellelymfomer.

Professor i medisin ved Harvard Medical School, Anthony L. Komaroff, som er en av de ledende personene i forskningsmiljøet rundt ME/CFS, snakket om funnene i sin sluttoppsummering av konferansen.

– Mantelcellelymfomer ble funnet langt mer hyppig enn forventet i et avgrenset geografisk område i Nevada, sa han og pekte på kartet fra studien hvor feltene med kreftklynger var markert.

– Grunnet antallet identifiserte tilfeller er det kanskje ikke statistisk signifikant ennå. Men sett ut fra den naturlige historien til lymfomer, vil en slik sammenheng bli sterkere og ende opp som statistisk signifikant i løpet av de neste fem til ti årene, sa Komaroff.

Funnene fra Nevada er imidlertid ennå ikke blitt publisert i et vitenskapelig tidsskrift, og grundige studier på en mulig sammenheng mellom enkelte krefttyper og ME/CFS har latt vente på seg.

Jeg kjente godt til hele denne bakgrunnshistorien, og derfor reagerte jeg også med stor interesse da jeg så den nevnte rykende ferske studien poppe opp i forskningsdatabasen PubMed under konferansen i London i våres: Chronic fatigue syndrome and subsequent risk of cancer among elderly US adults.

En forskergruppe hadde endelig sett på om ME/CFS-pasienter hadde noen økt risiko for enkelte typer kreftformer. Studien var publisert i det anerkjente tidsskriftet Cancer, og den var gjennomført av et solid forskningsteam fra National Cancer Institute i USA, en av verdens mest anerkjente forskningsinstitusjoner. Det var en omfattende studie som undersøkte 1,2 millioner krefttilfeller opp mot 100.000 kontroller. Gruppene var matchet mot hverandre i en undersøkelse som tok for seg personer over 66 år. De sjekket om det var en overhyppighet av ME/CFS blant de 1,2 millioner kreftpasientene sammenlignet med 100.000 kontrollpersoner som ikke hadde kreft av noe slag. Slike store studier er mulig gjennom store pasientregistre, noe National Cancer Institute har god tilgang til.

Forskningen er solide saker med andre ord. Og hva fant de? Vel, Dan Peterson ble i alle fall ikke overrasket.

Forskerne fant ikke noen overhyppighet av ME/CFS hos kreftpasientene (dvs en generelt økt risiko for kreft). 0,5 prosent av kreftpasientene hadde en ME/CFS-diagnose, og 0,5 prosent av kontrollgruppen hadde også en ME/CFS-diagnose. Men, når de undersøkte spesifikke kreftformer, dukket det opp noe svært interessant:

ME/CFS var assosiert med økt risiko for non-Hodgkins lymfom (NHL). Nettopp det Dan Peterson har sett hos sine pasienter.

Innenfor spekteret av non-Hodgkins lymfomer er det flere underkategorier av kreftformer, og da de sjekket dette i studien, var det særlig enkelte lymfomer med utspring i B-cellene som stakk seg ut. (Endring 08.10.13: Denne studien fant ingen tydelig sammenheng med undergruppen mantelcellelymfomer, noe det sto her tidligere, men som altså var en blings fra min side da jeg skrev denne bloggen).

Det er også interessant sett opp mot den oppsiktsvekkende studien fra Haukeland universitetssykehus i Bergen, hvor to tredjedeler av ME/CFS-pasientene de behandlet med Rituximab opplevde betydelig bedring av sine ME/CFS-symptomer. Rituximab slår nemlig ut B-cellene i immunsystemet, og krefttypene det her er snakk om involverer nettopp B-cellene. Forskerne fra National Cancer Institute skriver i studien at dissse krefttypene også er satt i sammenheng med autoimmune sykdommer som leddgikt, lupus og Sjögrens syndrom. Alle disse autoimmune sykdommene behandles av og til med Rituximab.

Oppdatering 03. april 2019: En langt større studie på rituximab er nå fullført og publisert. Konklusjonen er at rituximab ikke fungerer, noe du kan lese mer om her og her.

Forskerne fra National Cancer Institute konkluderer med at ”kronisk immunaktivering eller en infeksjon assosiert med CFS, kan være med å forklare den økte risikoen for NHL”.

En av svakhetene ved studien er at de ikke har kunnet kontrollere skikkelig for diagnostiseringen, noe som er et viktig tema i ME/CFS-forskningen. Men de har forsøkt å minimere feildiagnostisering gjennom å kreve at diagnosen skulle være dokumentert gjennom diagnostisering på et sykehus, eller gjennom minst to leger med minst 30 dagers mellomrom. De har også fått en forekomst av ME/CFS på 0,5 prosent i studien, noe som rimer brukbart med studier på forekomst. Det er i alle fall ikke en uhørt høy forekomst. Forskerne kontrollerte også funnene gjennom å sammenligne med en kontrollgruppe som hadde diagnosen depresjon, og her fant de ingen assosiasjon med non-Hodgkins lymfom.

For mer innsikt om diagnostiseringskontroversen i ME/CFS kan du lese min forrige bloggpost Diagnoseforvirringen.

Nå er det viktig å si én ting, så ikke ME/CFS-pasienter løper til legen for å sjekke seg for kreft. Disse krefttypene er svært sjeldne, og den økte risikoen hos ME/CFS-pasienter er veldig liten. Dette er forskningsmessig interessant, men klinisk sett har det svært lite å si. Den faktiske risikoen for at en ME/CFS-pasient skal få denne type kreft er fortsatt minimal og gir ingen grunn til ekstra bekymring for ME/CFS-pasienter. Det understreker også forskerne i studien.

Det denne studien gjør, er imidlertid å bygge opp under teorien stadig flere forskere jobber ut i fra: at ME/CFS er en sykdom hvor en viktig del av problemet sitter i immunsystemet. Samtidig er funnene med på å understreke at ME/CFS er en fysisk sykdom med biomedisinske konsekvenser.

Om noen fortsatt skulle være i tvil om det.