ME-senter nr. 1: Virusjeger, immunekspert og sjarmen med tarmen

«There’s a lot of work to be done.»
Ian Lipkin til WebMD, oktober 2017.

For et par år siden bevilget amerikanske myndigheter rundt 300 millioner kroner til tre forskningssentre for ME, noe jeg skrev om i forrige bloggpost.

Ett av dem er The Center for Solutions for ME/CFS, ledet av professor Ian W. Lipkin. Senteret er en del av Columbia University i New York, en av verdens fremste forskningsinstitusjoner.

Lipkin er ikke hvem som helst. Han er mannen amerikanske myndigheter går til for å løse uløselige problemer knyttet til infeksjoner og immunforsvar. I The New York Times ble han portrettert under overskriften «Virus-hunting master», og da Discover Magazine intervjuet han ble overskriften: Verdens mest feirede virusjeger.

columbia-university-2261133_1280

Columbia University i New York.

Enden på XMRV-sagaen ble en ny start

Lipkin var involvert i en ME-studie på slutten av 1990-tallet, men forsvant deretter fra feltet. Han har imidlertid sagt at han alltid har hatt lyst til å vende tilbake for å undersøke mer. Og i 2010-11 fikk han sjansen på grunn av en opphetet kontrovers om et oppsiktsvekkende funn av et nytt virus i ME-pasienter. Viruset het XMRV, og det var høyprofilert strid mellom forskere om viruset var reelt eller ikke. Og igjen vendte myndighetene seg til Lipkin for å søke en avklaring.

Det fant han selvsagt. I 2011 ble det endelig avklart at XMRV-funnet var et resultat av forurensning i laboratoriene som hadde funnet det. Jeg har skrevet om XMRV-sagaen både i boken De Bortgjemte og her på bloggen. Du kan lese mer her: En X-traordinær historie.

Lipkin la XMRV dødt en gang for alle. Og det kunne nok en gang vært enden på visa for den renommerte professoren og ME-forskning. Men det ble det heldigvis ikke.

Interessen til Lipkin for ME ble født på ny, og private forskningsmidler gjorde at han kastet seg inn i ME-forskningen med en rekke studier.

Jeg har skrevet flere bloggposter om Lipkin og forskningen hans tidligere, og de finner du her:

Ian Lipkin i 2008 - foto Kris Krug flickr

Ian Lipkin på en konferanse i 2008. Foto: Kris Krüg, Flickr (http://tiny.cc/wm4xcz )

Hva skal de forske på?

Her vil jeg konsentrere meg om hva Lipkin og teamet hans (en av de andre sentrale forskerne i teamet er Mady Hornig fra samme universitet) ønsker å finne ut av de neste årene.

Kort oppsummert vil de undersøke følgende:

  • De senere årene har det vært en eksplosjon i studier som viser hvor viktig mage- og tarmsystemet er for sykdom og helse. Det enorme antall organismer i dette systemet, også kjent som mikrobiomet, påvirker i særlig grad immunforsvaret. Langt mer enn forskerne har trodd tidligere. Lipkins lab lurer på om dette kan stå helt sentralt i utviklingen av ME. Er det noe i dette systemet og dets samspill med immunforsvaret som fører til ME?

 

  • Det er velkjent at den viktigste utløsende faktoren for ME er infeksjoner. Teamet til Lipkin vil lete etter fotspor fra disse infeksjonene. Er det mulig å spore seg tilbake til hvilke infeksjoner som har utløst ME? Og kan disse infeksjonene ha utløst autoimmunitet i noen av pasientene, noe som innebærer at kroppens immunforsvar ved en feiltakelse angriper friske deler av kroppen? Kan ME i enkelte tilfeller være en autoimmun sykdom?

 

  • Hovedsymptomet for ME-pasienter er at aktivitet over tålegrensen utløser kraftige symptomer. Det kalles PEM (post exertional malaise) på fagspråket. For noen pasienter kan det å ta en dusj overskride tålegrensen, for andre kan det være et middagsselskap eller to timer på skolen, og for atter andre, de ekstremt syke, kan det være snakk om å ytre et par setninger. Tålegrensen varierer ut fra hvor hardt man er rammet, men resultatet er likt i form av at pasientene blir mye sykere i etterkant. En forverring som kan vare lenge. Teamet til Lipkin ønsker å grave dypere i hva som skjer ved PEM gjennom å ta pasienter gjennom en fysisk stresstest med en rekke målinger og prøver før, underveis og etterpå. Skjer det noe i signalveiene i kroppen når pasientene blir dårligere? Og går det an å spore seg fram til kjernen av problemet? Andre forskergrupper har gjort lignende eksperimenter, men de har neppe hatt samme tilgang på høyteknologiske instrumenter og samme ekspertise som ved laben til Lipkin.

Sammenligner med kreft

Lipkins gruppe vil med andre ord detaljkartlegge immunsystemet og tarmfloraen for å se om de finner noe galt. Deretter vil de ta pasienter gjennom en belastningstest for å se om de finner ytterligere spor i de samme systemene.

Lipkin tror det er undergrupper innenfor ME-diagnosen. I en samtale med blogger Simon McGrath trekker han fram kreft som en sammenligning. En sykdom hvor alle pasientene kan ha lignende symptomer, men hvor forskjellige årsaksmekanismer ligger bak. Kreft er et overordnet begrep som favner en lang rekke undergrupper av mer spesifikk sykdom, hvor årsakene kan være veldig forskjellige – alt fra virus til kreftfremkallende stoffer til livsstil som for eksempel røyking. Ofte er det en kombinasjon av flere faktorer som bidrar til at sykdommen utvikler seg. Lipkin tror det samme kan være tilfellet med ME.

«Just as there is no one cause or cure for all cancers, all forms of heart disease, or all infections, there will be more than one path to ME/CFS and more than one treatment strategy.» Ian Lipkin til ME-blogger Cort Johnson i 2018.

Lipkin har håp om at man kan komme helt til bunns i problemet nokså raskt når det kommer til enkelte av disse ME-undergruppene. Det han kaller «lavthengende frukt», at noen av pasientene vil ha årsaksmekanismer som ikke nødvendigvis er så vanskelig å finne ut av med bedre og mer målrettet forskning. Samtidig tror han andre undergrupper kan bunne i langt mer kompliserte mekanismer.

Er det mulig å gi mus ME?

I pressemeldingen i forbindelse med de tre forskningssentrene for ME, skrev Lipkin-gruppen også at ett av målene er å utvikle dyremodeller for ME. Slike dyremodeller, altså muligheten til å kunne lage sykdommen i et laboratoriedyr (oftest mus), er sentrale i medisinsk forskning. Men foreløpig er det gjort få skikkelige forsøk på å lage slike modeller på ME-feltet. Dyremodeller er ofte viktige for å finne årsaksmekanismer og teste mulige behandlinger.

Og nettopp behandlingsforsøk er også noe Lipkin-teamet sier de ønsker å ende opp med. De vil gjøre forskning som kan munne ut i ny og bedre behandling av ME. Naturlig nok. Det bør selvsagt være et mål i det meste av medisinsk forskning.

Han har sagt til WebMD at vi er langt unna å forstå alle undergrupper av ME, og hvilke faktorer som bidrar til at folk blir syke. Hvor mye er genetisk, hvor mye er ting i miljøet rundt oss som infeksjoner og annet?

«Vi har ikke gode biomarkører å bruke til å diagnostisere sykdommen. Vi har ikke studier som viser hva som er effektivt for å bedre symptomer. Masse arbeid gjenstår. Vi ser at det investeres litt i forskning nå, men summene er virkelig nokså beskjedne», sa Lipkin til WebMD da det ble kjent at hans gruppe fikk rundt 100 millioner kroner over fem år til å forske på ME.

Klar tale

Etter han kom i full fart inn i ME-forskningen igjen for noen år tilbake, har Ian Lipkin brukt en rekke anledninger til å hamre inn to hovedpoeng overfor makthavere og andre: ME er en svært alvorlig sykdom. Og det trengs langt mer penger til forskning.

I forbindelse med en kontrovers knyttet til ME som tema på en psykosomatisk konferanse (enkelte forskere hevder fremdeles at ME er en psykosomatisk lidelse), gikk Lipkin så langt at han skrev et offisielt støttebrev til pasientmiljøet. Det avsluttet slik:

Lipkin brev.jpg

 

Ved flere anledninger har Lipkin stått opp for ME-pasienter med klar tale. Han er også en forsker som sitter tett på toppledelsen i det amerikanske folkehelseinstituttet, og han har tidligere fortalt hvordan han bruker enhver anledning til å hamre inn budskapet.

«Jeg gjør alt jeg kan for å fremme dette. Når forskere sier til meg at de ikke tror noe på at dette er en virkelig sykdom, så tilbakeviser jeg det. Jeg tilbakeviser det med fakta,» sa Lipkin i et bloggintervju for noen år tilbake.

Slike tydelige stemmer trengs på ME-feltet. Når de i tillegg er toppforskere som lyttes til, er det helt avgjørende for videre fremgang.

Helt til slutt, her kommer en liten oppsummering av funnene Lipkin-teamet allerede har offentliggjort.

Dette har de funnet fram til nå

Forskningsgruppa til Lipkin har allerede publisert flere spennende studier om ME. Her er en kort oppsummering av alle sammen:

Den første studien fra «way back then»:

Absence of evidence of Borna disease virus infection in Swedish patients with Chronic Fatigue Syndrome.

Journal of Neurovirology, 1999.

  • Dette var den første ME-studien Ian Lipkin var involvert i, tilbake i 1999. Han var mannen som i sin tid oppdaget et nytt virus kalt Borna-virus, og det ble i en periode koblet til en rekke sykdommer, blant dem ME. I samarbeid med svenske forskere fant de at viruset ikke hadde noen sammenheng med ME. Det viste seg å være tilfelle også for andre sykdommer, selv om dette er noe som fortsatt diskuteres.

Studien som fikk Lipkin tilbake i ME-manesjen:

A multicenter blinded analysis indicates no association between chronic fatigue syndrome/myalgic encephalomyelitis and either xenotropic murine leukemia virus-related virus or polytropic murine leukemia virus.

MBio, 2012.

  • Dette var et stort samarbeidsprosjekt for å kunne endelig avgjøre om det da omstridte viruset XMRV hadde noe med ME å gjøre. Konklusjonen var klokkeklar: de fant ingen sammenheng. Det har vist seg at XMRV var et laboratorieskapt virus som hadde spredt seg til en rekke laboratorier og forurenset forskningsprøver. Dermed har forskerne trodd at det var et nytt virus i mennesker, mens det egentlig var det forskerne kaller «a contaminant» (noe som kommer inn i blodprøvene etter at de er tatt, altså mens de håndteres i laboratoriet). Det var med andre ord falsk alarm.

De nyeste studiene (2015-2018):

Distinct plasma immune signatures in ME/CFS are present early in the course of illness.

Science Advances, 2015.

  • Den første store studien fra Lipkins gruppe på 298 pasienter og 348 friske kontrollpersoner. Det mest interessante funnet var at de fant forskjeller mellom pasienter som hadde vært syke under tre år og over tre år. Enkelt sagt, pasienter som var tidlig i sykdomsfasen så ut til å ha et overaktivert immunsystem. Mens pasienter med lengre forløp hadde motsatt profil, immunforsvaret så ut til å ha konket ut.

 

  • «Det ser ut til at ME-pasientene er fulle av cytokiner (signalmolekyler i immunforsvaret) fram til de har hatt sykdommen i rundt tre år. Da ser det ut som immunforsvaret blir utslitt, noe som fører til et fall i cytokinnivåene», sa en av forskerne bak studien, Mady Hornig, i en pressemelding.

 

  • Studien er den første som antyder slike forskjeller, og dette er ennå ikke bekreftet i videre studier. Så det er altfor tidlig å si om dette faktisk er tilfelle. Men det er et interessant spor som også kan bidra til å forklare hvorfor forskningen på ME-pasienters immunforsvar tidligere har gitt veldig variable resultater.

 

Cytokine network analysis of cerebrospinal fluid in myalgic encephalomyelitis/chronic fatigue syndrome.

Molecular psychiatry, 2015.

  • En av få studier gjort på cerebrospinalvæske fra ME-pasienter. Denne væsken blir regnet som et vindu inn mot hjernen, ettersom hjernen og ryggmargen vår flyter rundt i cerebrospinalvæsken. Forskerne undersøkte 32 ME-pasienter, 40 MS-pasienter og 19 friske personer. De fant klare forskjeller mellom gruppene. Både MS- og ME-pasientene skilte seg markert fra de friske personene når det gjaldt rundt halvparten av de 51 immunmolekylene som ble målt. Men det var også forskjeller mellom ME- og MS-pasientene. Forskerne konkluderte med at resultatene viste avvik hos ME-pasientene som kan rime med at immunforsvaret er aktivert i sentralnervesystemet. Det er en hypotese flere forskere forsøker å finne svar på, fordi det kan forklare de fleste symptomene i ME. Men sentralnervesystemet er svært vanskelig å studere, fordi det er så sårbart og vanskelig tilgjengelig. ME-blogger Cort Johnson skrev mer detaljert om denne studien da den kom.

 

Immune network analysis of cerebrospinal fluid in myalgic encephalomyelitis/chronic fatigue syndrome with atypical and classical presentations.

Translational Psychiatry, 2017.

  • Lipkins forskergruppe gravde seg enda dypere ned i resultatene fra spinalvæske-studien. Her skilte de mellom to grupper av pasienter. 32 pasienter kategoriserte de som klassiske ME-pasienter, som gjerne er blitt syke nokså akutt etter en infeksjon. Så hadde de 27 pasienter de kalte atypiske ME-pasienter med et noe annet sykdomsforløp. De atypiske pasientene var karakterisert gjennom at det var andre triggere som utløste sykdommen, og de utviklet over tid ofte andre alvorlige sykdommer i tillegg. Forskerne fant klare forskjeller i immunforsvaret mellom disse to gruppene, hvor immunsystemet hos de atypiske pasientene ikke så ut til å konke ut på samme måten som de klassiske ME-pasientene.

 

  • Ian Lipkin sa i en kommentar til studien at det sannsynligvis er flere biologiske veier som kan lede til ME. «Å belyse de forskjellige veiene kan hjelpe oss å finne de forskjellige faktorene som bidrar til å utløse sykdommen, i tillegg til å finne mer målrettet behandling,» sa Lipkin i en pressemelding.

 

Fecal metagenomic profiles in subgroups of patients with myalgic encephalomyelitis/chronic fatigue syndrome.

Microbiome, 2017.

  • Dette er første studien hvor Lipkin-gruppa ser på forstyrrelser i tarmfloraen hos ME-pasienter, det som kalles mikrobiomet. 50 ME-pasienter og 50 friske kontroller var med. Flere av ME-pasientene i studien hadde også IBS (irritabel tarm), og forskerne skilte også ut disse for å se om det utgjorde en forskjell. Det gjorde det. Forskerne fant en annen sammensetning av bakterier i mage- og tarmsystemet hos ME-pasientene sammenlignet med de friske kontrollene. Samtidig fant de også forskjeller mellom ME-pasienter med og uten IBS som tilleggsdiagnose.

 

  • «Disse bakteriene (i mage- tarmsystemet) påvirker hvordan vi føler oss, hvordan immforsvaret reagerer på miljøet rundt oss og hvor motstandsdyktige vi er overfor sykdom», sa Ian Lipkin til WebMD . Han understreket at studien ikke kan si noe om forskjellene de fant kun er et resultat av at man over tid har vært syk med ME, eller om de faktisk kan si noe om årsaksmekanismene bak sykdommen. «Men vi kunne knytte avvikene til alvorlighetsgrad av sykdommen», sa Lipkin. Å finne en sammenheng mellom biologiske avvik og hvor alvorlig sykdommen rammer, kan være en indikasjon på at avvikene peker mot mekanismer som driver sykdommen. Men langt mer forskning må til før man kan konkludere. Dette er like fullt et av hovedsporene forskergruppa til Lipkin følger videre.

 

Insights into myalgic encephalomyelitis/chronic fatigue syndrome phenotypes through comprehensive metabolomics.

Scientific Reports, 2018.

  • Her bygde forskerne videre på sin forrige studie på tarmfloraen til 50 ME-pasienter og 50 friske kontroller. De utvidet analysene til også å se på metabolitter, som er bittesmå molekyler som dannes under stoffskiftet (hvordan kroppen omsetter næringsstoffer og danner energi). Disse metabolittene kan si mye om hvordan ting fungerer i kroppen. De fant flere avvik hos ME-pasientene også her. Funnene pekte blant annet mot problemer i mitokondriene til pasientene. Det er interessant ettersom mitokondriene er cellenes kraftverk, hvor energi produseres. Forskere har lenge tenkt at nøkkelen til ME-pasientenes energisvikt kan ligge her. Flere andre studier de siste årene har også pekt i samme retning, at noe er galt i systemet for energiproduksjon hos ME-pasientene (noe jeg tenker å skrive mer om senere).

 

  • Når forskerne kombinerte metabolitt-funnene med funnene fra den tidligere studien, laget de en modell som med 84 prosent sikkerhet kunne fastslå om en person hadde ME-diagnosen eller ikke. Forskerne mener de dermed nærmer seg å kunne utvikle en diagnostisk test, det vil si et sett målinger de kan gjøre for å fastslå om en person har ME eller ikke.

 

  • «Vi kommer stadig nærmere å kunne forklare hvordan denne sykdommen fungerer,» sa Ian Lipkin i en pressemelding. «Vi nærmer oss også punktet hvor vi kan utvikle dyremodeller. Det vil gjøre det mulig å teste forskjellige hypoteser, og også potensielle behandlinger,» sa Lipkin.

 

 

Her er hjemmesiden til The Center for Solutions for ME/CFS, hvis du vil lese mer om hva de gjør.

 

 

 

Reklamer

2 kommentarer

Filed under Uncategorized

300 millioner kroner til forskningssentre for ME

 

Laboratorie illustrasjon louis-reed-unsplash

La oss begynne dette bloggcomebacket med en serie om de bra tinga som har skjedd på feltet de siste par-tre åra. Mye av det handler om USA. Og det begynte med den særdeles viktige IOM-rapporten i 2015 (Institute of Medicine), et av de viktigste vendepunktene på ME-feltet noensinne.

Jeg skrev om rapporten da den kom, og hvis du ikke kjenner til historien, kan du lese mer om det her: Tidenes viktigste ME-rapport.

Kort sagt, en av verdens fremste premissleverandører for medisinsk kunnskap leverte en rapport som i stor grad endret ME-diskusjonen i USA. Den rapporten er en sentral årsak bak mye av den positive utviklingen som har skjedd etterpå.

«Hovedbudskapet i denne rapporten er at ME/CFS er en alvorlig, kronisk, kompleks og systemisk sykdom.» Fra IOM-rapporten*, februar 2015.

*Institute of Medicine (IOM) heter nå Health and Medicine Division innenfor National Academies for Sciences, Engineering and Medicine. De er en gren av det amerikanske vitenskapsakademiet.

Det handler om oppmerksomhet rundt alvoret i sykdommen der det teller mest, hos helsetopper med makt til å endre ting. Og det handler om penger til forskning.

Begge deler har fått et oppsving etter IOM-rapporten. Langt fra nok, men like fullt en lovende start som bærer bud om fundamentale endringer. I denne og de kommende bloggpostene skal jeg prøve å si noe om hvorfor jeg tror ME-feltet står midt oppe i et stort skifte.

Jeg begynner med nyheten fra nøyaktig to år siden. Det amerikanske folkehelseinstituttet (NIH) annonserte at de ville støtte tre forskningssentre for ME med rundt 35 millioner dollar gjennom fem år. Det er over 300 millioner kroner.

«Dette er viktige forskningsbevilgninger som vil legge et solid grunnlag for en utvidet innsats på ME-feltet. Det vil føre til mer kunnskap om årsaker til sykdommen, og hvordan man kan behandle de som er rammet av denne mystiske, hjerteskjærende og ødeleggende sykdommen.»

Francis S. Collins, direktør i det amerikanske folkehelseinstituttet (NIH) i en pressemelding i september 2017.

Det er verdt et lite jubelbrøl, men det er ikke så taket løfter seg ennå. I medisinsk forskning er ikke 300 millioner kroner noe massivt beløp. For eksempel bevilges det flere milliarder kroner til HIV-forskning hvert eneste år. Men innen ME-forskningens verden er 300 millioner kroner et stort sprang. Ikke minst gir det disse forskningssentrene, som alle er eliteforskningsmiljøer, en ro til å jobbe skikkelig gjennom flere år. De er sikret en viss grunnfinansiering.

Men kanskje vel så viktig: Dette tyder på at amerikanske helsetopper begynner å forplikte seg i større grad til faktisk å gjøre noe konkret. At de anerkjenner alvoret i sykdommen og behovet for langt mer forskning. Og det er en start. Samtidig vil det være positivt i seg selv at respekterte forskermiljøer, noen av dem verdensledende på sine felt, faktisk involverer seg over tid. De vil gjøre funn. De vil samarbeide med andre. Og ikke minst, de vil snakke om ME på en måte som gjør at flere forskere og leger blir interesserte og tar det på alvor.

Francis Collins - foto NIH

Francis Collins. Foto: NIH.

Forskerne har også støtte fra folk høyt i systemet som ytrer seg offentlig om at sykdommen er svært alvorlig, og at det er kritisk å få på plass mer og bedre ME-forskning. Mannen jeg siterer over her, Francis Collins, er toppsjef i  det amerikanske folkehelseinstituttet NIH. Han er en av de viktigste og mest innflytelsesrike helsetoppene i verden. Ingen andre institusjoner forvalter så mye penger til helseforskning som NIH. De er blant de største premissleverandørene for kunnskap om sykdom og helse i verden, om ikke den største.

Og Collins leder den skuta, noe han har gjort i mange, mange år. Det har betydning at han, ved gjentatte anledninger, snakker om alvoret i denne sykdommen.

Også Walter Koroshetz, som leder et av de største instituttene innenfor NIH, er en fagperson folk lytter til. Han er opptatt av at ME-pasientenes stemmer må bli hørt, også når det kommer til forskning og utvikling.

Walter Koroshetz - foto NIH

Walter J. Koroshetz. Foto: NIH.

«Vi vil oppmuntre forskerne til å jobbe med miljøet av ME-rammede, så de kan være en hjelp til å få fremgang på feltet. ME-syke bidrar med et unikt perspektiv på sykdommen. Deres erfaringer med å leve med ME vil bidra til å forbedre forskningen og bringe oss nærmere en kur, sa Koroshetz i forbindelse med bevilgningene til de nye forskningssentrene for ME.

Det er musikk i ørene for en pasientgruppe som i tiår har blitt oversett, ignorert og skyflet inn i et mørkt hjørne. Så er det selvsagt ikke nok med prat. «Action speaks louder than words», som amerikanerne sier. Og det mangler fortsatt temmelig mye action på dette feltet. Foreløpig er det små løft, selv om det i ME-sammenheng er stort. Men alle reiser begynner med ett skritt, og her har man i det minste tatt et nokså langt skritt i riktig retning.

Så får vi håpe de begynner å løpe snart.

I de neste bloggpostene skal jeg ta for meg de tre forskningssentrene. Hvem er de? Hva skal de undersøke? Og hva mener de egentlig om ME?

*PS: For årvåkne lesere, så vet jeg at det egentlig er snakk om fire sentre. Men siden det ene senteret først og fremst skal stå for koordinering og samarbeid mellom sentrene, velger jeg å si at dette egentlig er tre forskningssentre.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

ME-forskningssentre i USA. Hvem er de, og hva gjør de?

2 kommentarer

Filed under Uncategorized

Et forsøk på comeback

Det er nå ganske nøyaktig åtte år siden jeg ga ut boken «De Bortgjemte». De første tre-fire årene etter boken kom i 2011 var jeg temmelig aktiv med blogginnlegg, Facebook-poster, foredrag og ett og annet debattinnlegg i aviser og tidsskrifter. Så gikk jeg nok litt tom. I tillegg ble jeg far. Småbarnstilværelsen slo inn for fullt. Og så gikk tida. Siden 2015 har denne bloggen vært nokså død.

Men interessen har selvsagt ikke blitt borte. Jeg har fulgt med på nær sagt alt som skjer i ME-forskning og ME-debatt. Og det har ikke vært så rent lite de siste årene.

Så, bare for å nevne noen sentrale ting:

  • Tidenes viktigste ME-rapport ble gitt ut av prestisjetunge Institute of Medicine (som nå er omdøpt til National Academies of Sciences, Engineering and Medicine). Den rapporten førte til et massivt skifte på ME-feltet i USA, verdens viktigste land for helseforskning. Jeg skrev om rapporten da den kom.
  • Den ovennevnte rapporten var foranledningen til at det amerikanske folkehelseinstituttet (NIH) har bevilget rundt 300 millioner kroner til tre nye sentre for ME-forskning. Det er også igangsatt en omfattende studie i regi av NIH som vil gjøre det grundigste dypdykket i ME-biologien som noensinne er gjort.  Fortsatt er bevilgningene til ME-forskning altfor, altfor lave, men det skjer nå kritiske dytt i riktig retning.
  • Dokumentarfilmen Unrest om ME kom ut til ros fra kritikere og ble møtt med prisdryss. Den var på nippet til å ende blant de fire Oscar-nominerte dokumentarfilmene året den kom. Den er tilgjengelig for alle på Netflix.
  • Den omstridte Pace-studien om bruk av kognitiv terapi og gradert trening har blitt kraftig kritisert, og en rekke fagfolk har avdekket åpenbare problemer med studien. Dette er en strid som ennå ikke har lagt seg.
  • Kritikken har også rammet en innflytelsesrik analyse fra renommerte Cochrane om gradert trening for ME-pasienter, hvor de norske forskerne bak analysen til slutt ble stilt til veggs av Cochrane selv. Nøyaktig hva som skjer med Cochrane-artikkelen er ennå ikke avklart, men jeg håper å kunne skrive litt om det snart.
  • Innflytelsesrike Centers for Disease Control and Prevention (CDC) har oppdatert sine anbefalinger om ME, hvor de blant annet har gått bort fra anbefalinger om kognitiv terapi og gradert trening. De samarbeider også med den viktige nettsiden Medscape om å øke kompetansen og bevisstheten om ME blant leger og helsepersonell.
  • Forskningslegenden Ron Davis ved Stanford har stablet på beina et imponerende forskergalleri i jakten på et svar på ME-gåten. Han får hjelp av nobelprisvinnere og verdensledende forskere på sine felt og har fått inn flere titalls millioner kroner i både offentlig og privat finansiering. Her finner du nettsiden til Open Medicine Foundation om du vil lese mer.
  • Eliteforskningsmiljøer på toppuniversiteter som Columbia, Harvard, Cornell og nevnte Stanford har forpliktet seg til ME-forskning. De er i full gang med studier på immunforsvaret, energiomsetning i celler, genetikk, tarmflora og andre ting.
  • Den store rituximab-studien i Norge var negativ, noe som var en enorm nedtur for pasienter og forskere. Men forskerne på Haukeland har ikke gitt seg. De jakter nye spor og har også fått friske millioner som sikrer videre forskning, både fra Forskningsrådet og Kavlifondet.
  • ME ble valgt som prøveprosjekt da Forskningsrådet ville teste ut brukerinvolvering i bevilgning av forskningsmidler. Det førte til 30 friske millioner til ME-forskning i Norge fordelt på fire prosjekter.

 

Listen kunne vært mye lenger. Det er nok å ta av. Noen av disse tingene har jeg skrevet om, men det kunne selvsagt vært skrevet mye mer. Og det håper jeg å få gjort noe med nå. Målet er å vekke denne bloggen til live igjen. Kanskje vil jeg ikke få tid nok til å skrive så omfangsrike og dyptpløyende bloggposter som tidligere, ettersom de i mange tilfeller tok flere timer å fullføre. Men jeg skal i det minste forsøke å gi små drypp, kanskje ispedd en og annen bloggpost som går mer i dybden.

Forhåpentligvis kan jeg gjøre noen tilbakeblikk på ting som har skjedd de siste årene, kombinert med å skrive om det som skjer her og nå. Og selvsagt håper jeg å kunne fokusere på forskningen, slik jeg tidligere har gjort.

Jeg lover å prøve.

Så vil jeg nevne helt til slutt at jeg har et nytt prosjekt på gang. Ikke alene, men sammen med en fin gjeng som ønsker å bidra med noe for å spre kunnskap og forståelse om ME. Det vil dere få høre mer om snart.

Hvis du er en gammel følger som leser dette, velkommen tilbake. Og er du ny, takk for at du er interessert. Håper du blir med videre! Så blir det opp til meg å skrive noe som fanger interessen. Vi høres!

London

I London. Med knallflink fotograf og verdensberømt forsker i bakgrunnen. Prosjekt på gang!

 

 

19 kommentarer

Filed under Uncategorized

Endelig ny bok: En forskers personlige reise inn i immunforsvarets mysterier

Mamma er en gåte - coverEtter et drøyt års arbeid er jeg endelig ferdig med en ny bok. Sammen med lege og forsker Anita Kåss har jeg skrevet «Mamma er en gåte».

Da Anita var 13 år gammel, døde moren hennes av leddgikt. Siden den gang har hun hatt et brennende ønske om å finne en medisin. Boken er fortellingen om hvordan det gikk.

Dette arbeidet har tatt det meste av min ledige tid, så på denne bloggen har det vært stille en stund. Jeg vil forsøke å gjenoppta bloggingen om ME, når jeg har fått landet etter dette nye bokprosjektet.

Men jeg tar meg den frihet å reklamere for den nye boken her, selv om det ikke handler om ME denne gangen. Allikevel er det godt kjent at immunforsvaret og autoimmunitet er et mye diskutert område også på ME-feltet, så boken er absolutt aktuell for dem som ønsker å lære mer om akkurat det. I tillegg håper vi å gi leserne en drivende god historie om et helt spesielt forskerliv.

I boken følger vi Anita gjennom barndommens strabaser med en alvorlig syk mor med leddgikt. Vi får lese om hvordan hun som trettenåring, i morens begravelse, bestemte seg for å bli forsker. Og om hvordan evne til nytenking, viljestyrke og stahet, fryktløshet og engasjement førte henne stadig nærmere en helt ny oppdagelse hun håper kan hjelpe mennesker som i dag mangler behandlingsalternativer.

Hun håper å avdekke noen av immunforsvarets hemmeligheter, med et ønske om å gjøre moren stolt.

Jeg har vært veldig heldig som har fått lov til å samarbeide med Anita Kåss for å fortelle hennes historie. Da forlaget Cappelen Damm ringte meg for å spørre om jeg ville skrive denne boken, var jeg ikke i tvil. Dette ville jeg gjøre!

Det er en sterk personlig fortelling om tilblivelsen av et forskerliv og et ønske om å gjøre en forskjell. Samtidig får leseren en lettfattelig innføring i hvordan immunforsvaret fungerer, og hvor galt det kan gå når dette systemet feilkobler – når kroppen begynner å angripe seg selv. Da oppstår det vi kaller autoimmune sykdommer.

Eksempler på slike er leddgikt, multippel sklerose, psoriasis, diabetes type 1, cøliaki, Bekhterev og en lang rekke andre sykdommer. Opp mot ti prosent av oss rammes av autoimmune sykdommer i løpet av livet. For de fleste pasientene finnes ingen kur.

Anitas mål er å finne bedre behandling. Og kanskje er hun i ferd med å lykkes.

Jeg håper du har lyst til å lese hennes historie.

 

De første tjue sidene av boken kan du lese her.

Vi har laget en Facebook-side som vi vil oppdatere med nyheter om boken og små snutter om immunforsvaret og dets mange mystiske sykdommer. Siden heter Anita Kåss: Mamma er en gåte.

Her kan du lese intervju med Anita i KK. A-magasinet hadde også en stor sak om boken.

Så håper jeg å bidra med mer blogging om ME om ikke så altfor lenge. For på det feltet er det en rivende utvikling for øyeblikket. Det er med andre ord masse å skrive om.

Alt godt,

Jørgen

(PS: Denne bloggposten er mine ord, for Anita er altfor beskjeden til å skrive noe slikt.) 

HER ER EN LITEN SMAKEBIT FRA BOKEN

Utdrag bok

 

 

 

7 kommentarer

Filed under Uncategorized

Ny ME-dokumentar på TV2

Dokument2 - bilde

Jeg har fått en del spørsmål den siste tiden om en ny ME-dokumentar som kommer på TV2 23. mai og som heter «De Bortgjemte», altså det samme som boken min. Noen lurer på om det er jeg som har laget den, og hva den handler om.

Så til det første først: nei, det er ikke jeg som har laget den. Men, jeg har flere ganger snakket med dokumentarfilmskaperen underveis, og han spurte meg om det var greit å bruke samme tittel. Pål Schaathun er mannen bak kameraet, og jeg har sagt at han gjerne må bruke navnet «De Bortgjemte», det har jeg ingen problemer med. Uansett er det selvsagt ikke slik at jeg eier det navnet, men det var raust å spørre.

Pål har vært veldig engasjert og dedikert i arbeidet. Han har fulgt forskerne på Haukeland gjennom to år i arbeidet med Rituximab-studien – en studie som dessverre endte opp negativ. I tillegg har han fulgt en rekke pasienter gjennom hverdagene. Filmen gir et sterkt innblikk i hvor tøff sykdommen er å leve med, samtidig som den viser livsstyrken til de rammede.

For ME rammer hardt. Som Institute of Medicine skrev i sin rapport etter tidenes mest omfattende gjennomgang av forskningen på sykdommen:

The primary message of this report is that ME/CFS is a serious, chronic, complex, multisystem disease that frequently and dramatically limits the activities of affected patients.

Jeg skal ikke røpe mer fra dokumentaren, men jeg anbefaler alle å se den – det er vel verdt tiden. Kort fortalt tror jeg denne type beskrivende og nysgjerrighetsskapende dokumentar, er noe dette feltet trenger nå. Mindre fokus på alle stridighetene og mer vekt på at dette er et felt med stort behov for mer kunnskap.

Hun som ledet arbeidet med rapporten fra Institute of Medicine, professor Ellen Clayton, skrev en artikkel i det viktige vitenskapstidsskriftet JAMA. Der pekte hun på det skrikende behovet for mer forskning på ME:

This opportunity must be seized. These patients, who for too long have received inadequate attention in research and clinical settings, deserve better, avsluttet Clayton artikkelen.

I de tre årene etterpå har det skjedd en stor, positiv bevegelse på forskningsfeltet, både i Norge og internasjonalt. Men det er fortsatt en veldig lang vei å gå.

ME er et felt med spennende, uløste gåter som gir forskere en mulighet til å gjøre en enorm forskjell for millioner av mennesker over hele verden. Så se dokumentaren, bli nysgjerrig og bli engasjert.

Dokumentaren sendes 23. mai klokken 21.40 på TV2.

 

6 kommentarer

Filed under Uncategorized

ME-studien på rituximab er negativ

I tre små studier så forskerne en oppsiktsvekkende effekt av det immundempende medikamentet. Nå tyder en større studie på at rituximab ikke fungerer for ME-pasienter.

Det avslørte en av forskerne bak studien, Olav Mella, på en fagdag om ME som ble arrangert på Rikshospitalet i Oslo i dag. Forskerne på Haukeland universitetssykehus har gjennomført en randomisert kontrollert studie på 152 ME-pasienter fordelt på fem sykehus i Norge. Halvparten av dem fikk rituximab, og halvparten fikk placebo i form av saltvann. En slik randomisert kontrollert studie er gullstandarden for å teste om en behandling er effektiv.

Studien er ikke publisert ennå, så detaljerte analyser av resultatene må vente. Forskerne valgte allikevel å slippe nyheten nå, for å unngå at pasienter tester ut medikamentet gjennom private aktører, noe de for øvrig har advart mot tidligere.

For egen del kommer jeg et kort øyeblikk ut av et selvpålagt bloggeksil, ettersom jeg har skrevet mye om denne forskningen tidligere, og det er på sin plass å komme med mine betraktninger om at studien er negativ. Det er en lang bloggpost, men jeg har forsøkt å gjøre den lesevennlig gjennom å dele opp i bolker. Så da setter vi i gang.

Det vakte stor oppsikt da forskerne på Haukeland universitetssykehus i Bergen i 2011 publiserte en liten randomisert kontrollert studie på 30 ME-pasienter som pekte mot at rituximab fungerte for en del av pasientene. Det kan være greit å friske opp hukommelsen først med litt bakgrunnsinfo.

 

Hva er rituximab?

Det er et medikament som slår ut B-cellene i immunsystemet. Det er disse cellene som produserer antistoffer. Antistoffer fungerer som sporhunder i immunsystemet, hvor de sporer opp og tar knekken på fremmede inntrengere i kroppen. Rituximab er i utgangspunktet et medikament mot kreft i immunsystemet, men det har etter hvert også blitt mye brukt mot enkelte autoimmune sykdommer. Dette er sykdommer hvor immunsystemet får en feilkobling og går til angrep på egen kropp. I slike sykdommer kan kroppen danne autoantistoffer, det vil si antistoffer som angriper friskt vev i kroppen. Ved å slå ut B-cellene, vil man hindre produksjon av slike autoantistoffer og dermed dempe angrepet mot egen kropp. For eksempel er rituximab mye brukt mot leddgikt.

 

Hva viste de første studiene?

Den første studien var en liten pilotstudie på tre pasienter publisert i 2009. Den viste bedring hos alle de tre pasientene.

Den andre studien ble publisert i 2011 og var en randomisert kontrollert studie på 30 pasienter. 15 fikk rituximab, og 15 fikk placebo. 10 av 15 i rituximab-gruppen viste bedring (67%), mens det kun gjaldt 2 av 15 i placebogruppen (13 %). Pasientene som opplevde bedring med rituximab fikk tilbakefall etter en stund, noe som er vanlig ved slik behandling i autoimmune sykdommer. Bedringen gjaldt sekundære mål i studien. Det primære målepunktet etter tre måneder viste ingen forskjell mellom gruppene.

Den tredje studien var en åpen studie publisert i 2015, hvor alle de 28 pasientene fikk rituximab. Studien ble gjennomført for å teste ut om flere doser med rituximab gjorde at pasientene ikke fikk tilbakefall. 18 av 28 pasienter (64 %) viste bedring, og de hadde ikke tilbakefall på samme måte som i de tidligere studiene. Denne studien hadde ikke en kontrollgruppe som fikk placebomedisin, noe som gjør det vanskelig å si noe om faktisk effekt i denne studien.

 

Hva var hypotesen til forskerne?

Hypotesen til forskerne på Haukeland har vært at ME er en form for autoimmun sykdom. Det er ikke noe oppsiktsvekkende ved en slik hypotese ettersom flere andre forskere på ME-feltet også tror autoimmunitet kan spille en rolle i sykdommen. Siden de første rituximab-studiene i 2009 og 2011 har det kommet flere studier fra andre forskergrupper hvor de blant annet spekulerer i at autoimmunitet kan spille inn, uten at dette er bevist.

 

Knust håp

Siden ME dessverre har vært et omstridt felt, skapte resultatene fra rituximab-studien i 2011 en voldsom oppmerksomhet. Jeg var selv nettopp ferdig med min dokumentarbok ”De Bortgjemte – og hvordan ME ble vår tids mest omstridte sykdom”, hvor de første to studiene fra Haukeland var en av flere sentrale historier.

Grunnen til at rituximab-studien vakte oppsikt, og til at jeg også ga det en sentral plass i egen bok, var følgende: hvis dette viste seg å stemme i videre studier, ville det være det største gjennombruddet i ME-historien. Men den første studien var for liten til å slå fast med stor grad av sikkerhet at rituximab faktisk fungerte. Det understreket også forskerne selv. I denne type behandlingsforskning begynner man gjerne med små studier for å se om det er verdt å gå videre med større og sikrere studier. Store studier på medikamenter er dyrt og svært arbeidskrevende. Gjennom midler fra Kavlifondet, Forskningsrådet og en imponerende crowdfunding-kampanje gjennomført av pasienter fikk heldigvis forskerne penger til å fullføre det de hadde begynt på. Det var viktig å få bedre svar på om dette faktisk var en mulig behandling for den livsødeleggende sykdommen. Alternativet var at funnene ble hengende i luften uten gode svar.

ME-pasientene lever hver dag med en sykdom det forskes altfor lite på, og hvor behandlingsmulighetene er svært begrenset. Det er knapt gjort studier på mulig medikamentell behandling. De få forskningskronene til behandlingsstudier har i stor grad gått til psykologiske behandlingsformer som kognitiv terapi. Samlet sett har disse studiene vist at i beste fall er dette en en form for mestringsbehandling som hjelper en liten andel av pasientene og med små til moderate effekter. Men selv disse effektene er omstridte.

Med andre ord, det er stort behov for ny og bedre behandling. Derfor har de lovende rituximab-resultatene gitt enormt håp for pasientgruppen. Ikke bare fordi det kunne føre til en mulig behandling for en del av pasientene, men også fordi det kunne lede forskningen videre mot klarere svar på hva ME er, og hva slags behandling det bør forskes videre på. Dagens nyhet om negativt resultat i denne studien er derfor fryktelig tung for ME-pasientene. Jeg vet hvor vondt dette kommer til være for så mange pasienter og pårørende som har levd i årevis med alvorlig sykdom uten gode muligheter for hjelp.

Forskerne på Haukeland har gjort akkurat det de skal gjøre – de har testet hypotesen sin gjennom stadig forbedrede studier for å se om den holder vann. Denne siste studien gjør at de må tilbake til tegnebrettet for å revurdere hypotesen. Det er også tøft for forskere å jobbe knallhardt gjennom flere år, selvsagt med et håp om positive resultater, og så ende opp med resultater som gjør at de må tenke nytt. Nå er det bare å håpe at de rister av seg skuffelsen og fortsetter det viktige arbeidet de har begynt på. Forskerne bak studien har tusenvis av blodprøver i en biobank, et unikt materiale for å jobbe videre med viktig ME-forskning. De har allerede gjort spennende funn i laboratoriet med disse prøvene som kanskje kan peke mot årsaksmekanismer i sykdommen. De har også opprettet samarbeid med en rekke internasjonale forskergrupper. På et underforsket felt som ME er det avgjørende at de får mulighet til å forske videre på det omfattende materialet de har.

 

Hva betyr det negative resultatet?

Er dette et endelig svar på at rituximab ikke virker?

Svært få studier gir endelige svar (se for øvrig historien om lupus og rituximab lenger nede i denne bloggposten). Men studien er godt gjennomført på grundig diagnostiserte pasienter, og den gir i alle fall en klar indikasjon på at rituximab ikke ser ut til å fungere.

 

Har alle de oppsiktsvekkende historiene om bedring etter rituximab-behandling fra de andre studiene vært placeboresponser?

Det kan ikke denne studien svare på. Jeg skal prøve å skissere noen mulige forklaringer.

 

Alternativ 1:

De tidligere studiene kan ha hatt et annet utvalg pasienter, det forskerne kaller seleksjonsproblematikk. Det er fortsatt mulig at det finnes en undergruppe av pasienter som responderer på rituximab, og at forskerne har hatt en uforholdsmessig høy andel av disse i de første studiene. I så fall er denne undergruppen mye mindre enn forskerne så for seg i utgangspunktet.

Jeg skal forsøke å forklare dette litt nærmere gjennom et eksempel, nemlig leddgikt. Rituximab er vist å fungere i leddgikt. Men pasienter med leddgikt er ikke like, det er forskjellige typer av sykdommen. Hos en andel av pasientene med leddgikt finner man såkalte autoantistoffer – det vil si antistoffer som kan angripe eget vev. Man kan imidlertid ha leddgikt uten at disse autoantistoffene er til stede, og da kaller man det seronegativ leddgikt. Hos disse pasientene fungerer rituximab dårligere enn hos de seropositive pasientene (de som har autoantistoffer). Hvis de første studiene på rituximab mot leddgikt hadde hatt en overvekt av seronegative pasienter, hadde man endt opp med langt dårligere resultater i disse studiene. Forskerne har imidlertid kunnet velge ut seropositive pasienter til studiene, og det er en viktig årsak til at de kunne vise god effekt av medikamentet.

La oss som et tenkt eksempel late som at det fantes seropositive og seronegative ME-pasienter. I dette tenkte eksempelet kan vi så se for oss at 90 prosent av ME-pasientene er seronegative, mens det er en liten undergruppe på 10 prosent som er seropositive. Så tenker vi oss at det kun er for disse 10 prosent seropositive pasientene at rituximab fungerer. I store studier vil man stort sett få en fordeling av pasienter som speiler det store bildet, altså et klart flertall av seronegative pasienter. Men i mindre studier kan det skje at man har fått en skjevfordeling, og at forskerne har fått inn en overvekt av seropositive pasienter. I så fall ville det gi positive resultater av rituximab i disse små studiene. I en større studie, hvor de vil få en klar overvekt av seronegative pasienter, vil derimot resultatet bli at medikamentet ikke virker. I et slikt tenkt tilfelle virker altså rituximab for en liten andel av pasientene, men det vil ikke synes i en stor studie hvor svært få fra denne gruppen er med.

Dette er bare ment som en illustrasjon på mulige metodiske problemer som kan dukke opp med utvalg av pasienter. Forklaringen på de forskjellige resultatene kan være en helt annen, men forskerne må vurdere muligheten for slik seleksjonsproblematikk. Professor Olav Mella sa under offentliggjøringen i dag at han ikke var sikker på at dette var slutten for rituximab på ME-feltet. Han sa imidlertid at man neppe får svar på det før man eventuelt vet mer om årsaksmekanismene i sykdommen. Hvis rituximab virker på en svært liten undergruppe (som i det tenkte eksempelet over), må de ha biomarkører som kan si noe om hvem disse pasientene i så fall er slik at behandlingen testes på de rette pasientene. «Vi har ikke klart å vise på pasientutvalget i denne studien at rituximab har effekt,» sa Mella.

 

Alternativ 2:

Det er spekulasjon fra min side, men det kan være at en høy andel av pasientene i placebogruppen i studien viser målbar bedring. De enorme forventningene det har vært til denne studien og et virksomt medikament, kan definitivt ha bidratt til en høy placeborespons. Pasientene som har vært med i studien er selvsagt ikke upåvirket av alle medieoppslagene om pasienter med stor bedring fra de tidligere studiene. Vi vet det er mulig å få kraftige placeboresponser. I så fall kan det også hende at bedringen hos pasientene i de tidligere studiene til en viss grad har vært oppsiktsvekkende store placeboresponser.

Det som taler mot en slik tolkning er at gruppeforskjellen i den kontrollerte studien på 30 pasienter var stor (67 % hadde bedring i rituximab-gruppen, mot 13 % i placebogruppen). Studien var dobbelt blindet, det vil si at verken forskerne eller pasientene visste hvem som faktisk fikk medikamentet – noe som skal motvirke placeborespons. Enkelte kritikere av den første studien pekte på muligheten for at pasientene kunne ha gjettet at de var i rituximab-gruppen, for eksempel på grunn av små bivirkninger av medikamentet – og at de dermed fikk en kraftig placeborespons fordi de trodde det ville virke. Jeg har litt vanskelig for å tro at det er tilfellet, men det er en mulighet man må holde åpen. Da forskerne testet rituximab i tidlig fase, var det imidlertid lite som tydet på at pasientene hadde særskilt store forventninger til at det skulle virke. Et annet problem med den forklaringen er at da burde vel også denne siste studien endt opp positiv. Det var ikke noen mindre grunn til at pasientene skulle skjønne at de fikk rituximab i den siste studien. Men studien er altså negativ.

Ved behandling av autoimmune sykdommer med rituximab får man et mønster med bedring noen uker etter behandling, for så å ha et tilsvarende tilbakefall når effekten av medikamentet går ut. Derfor trenger pasientene påfyll av medikamentet for at bedringen skal vare. I de første forsøkene på ME-pasienter ga man ikke påfyll, og pasientene fikk den karakteristiske bedringen med påfølgende tilbakefall. Altså et mønster man skulle forvente, hvis rituximab hadde effekt. Hvis det var en ren placeborespons, var det i så fall en spesiell placeborespons hos pasienter som ikke visste så mye om hva de eventuelt kunne forvente. Pasientene hadde i all hovedsak hatt et stabilt sykdomsforløp i årene før de var med i disse første studiene, så det var ikke slik at store svingninger var normalt. Men om denne type placeboresponser er noe man ser også i andre, tilsvarende studier, er det andre som kan svare bedre på enn meg.

 

Alternativ tre:

De positive resultatene i den første kontrollerte studien på 30 pasienter var en ren tilfeldighet. Det vil si at disse pasientene ville hatt en naturlig bedring uavhengig av behandling, og så var det tilfeldig at de fleste av disse var i gruppen som fikk rituximab. Det skjer av og til i forskning.

Det finnes sikkert også andre mulige forklaringer som jeg ikke har tenkt på, og dette vil sikkert forskerne selv diskutere nærmere når studien blir publisert med mer detaljer om resultatene. Uansett er det kun videre forskning som kan gi svar på hva som faktisk er tilfellet.

 

Betyr det negative resultatet at problemet i ME ikke ligger i immunsystemet?

Nei, det gjør det ikke. De norske forskerne er langt i fra alene om å tro at immunsystemet er en viktig faktor i sykdommen. En rekke internasjonale forskergrupper har de siste tre-fire årene publisert funn som peker i den retningen. Samtidig er det også mulig at problemene forskerne finner i immunsystemet ikke er årsak bak sykdommen, men bare en konsekvens – altså at selve årsaken til at folk er syke finnes i et annet system i kroppen. Dette vet vi fortsatt for lite om.

Rituximab slår ut en spesifikk celle i immunsystemet, nemlig B-cellene. Det de negative rituximab-resultatene kan tyde på, er at B-cellene i immunsystemet ikke har den sentrale rollen de norske forskerne har trodd. I alle fall ikke for en stor andel av ME-pasientene. Funnene svekker den hypotesen, selv om én studie ikke er noen endelig fasit. Her kan det fort komme nye overraskelser med videre forskning.

 

Store studier har overrasket forskere før

Jeg vil også trekke fram en historie om en helt annen sykdom. Det er nemlig slik at dette langt i fra er første gang lovende resultater og observasjoner ikke blir bekreftet i større studier.

Den autoimmune sykdommen SLE (systemisk lupus) er en fæl sykdom som i mange tilfeller rammer pasientene hardt. Også for SLE-pasientene har behandlingsalternativene vært få, tross en langt høyere forskningsinnsats enn i ME. I SLE vet man at B-cellene i immunsystemet spiller en sentral rolle. Da rituximab kom på markedet, var det knyttet store forventninger til at det kunne være en mulig revolusjonerende behandling for lupuspasientene. Flere små studier og klinisk testing av rituximab mot lupus viste lovende resultater, og mange pasienter ble behandlet med medikamentet lenge før det var gjort store studier på om det fungerte.

Det var derfor knyttet stor spenning til to store studier som endelig skulle vise om rituximab fungerte så godt som man trodde mot SLE. I 2010 kom resultatene fra den første studien på 257 SLE-pasienter. De slo ned som en bombe for alle de legene som brukte rituximab i behandlingen av lupuspasienter. Studien viste nemlig ingen forskjell mellom dem som fikk rituximab og dem som fikk standard behandling. Da resultatene fra den andre store studien kom i 2012, trodde fortsatt mange i legestanden at den første studien bare var et feilskjær. Men nok en gang var det nedslående resultater. Heller ikke i denne studien på 144 lupuspasienter viste rituximab noen god effekt.

Det er en interessant parallell fordi det viser hvor vanskelig og uforutsigbar behandlingsforskning kan være. I SLE var det tross alt sikker kunnskap at B-cellene var viktig i sykdommen, noe man vet altfor lite om i ME. Allikevel viste disse to store studiene ingen effekt av å slå ut B-cellene hos lupuspasienter, tross lovende funn i mindre studier. Har det ført til at leger og forskere har lagt rituximab på hylla på lupusfeltet? Langt i fra, noe du kan lese om her. En rekke observasjonsstudier og andre studier antyder effekt av rituximab, og selv om det ikke er offisielt godkjent for bruk i sykdommen, blir det i stor grad brukt i behandlingen av vanskelige lupustilfeller – såkalt ”off label” bruk. Ikke misforstå, poenget mitt er ikke at rituximab bør brukes ”off label” i ME. Poenget er at selv ikke store, velkontrollerte behandlingsstudier gir endelige og helt sikre svar. Og også negative studier gir viktig kunnskap og nye spor om hvordan man kan angripe dette videre.

Her kan du lese en artikkel fra Medscape om historien om lupus og rituximab.

 

ME-forskerne trenger mer penger

Det store problemet er, at i motsetning til for eksempel lupus, hvor forskerne får hundrevis av millioner kroner til forskning hvert eneste år, er ME-forskningen sterkt underfinansiert. I USA får lupusforskerne mer enn tjue ganger så mye penger til forskning hvert eneste år sammenlignet med ME-forskerne. I løpet av en femårsperiode har amerikanske myndigheter bevilget over fire tusen millioner kroner til forskning på lupus, altså over fire milliarder kroner. For ME er tilsvarende beløp rundt 200 millioner kroner over fem år, noe som er å regne som knapper og glansbilder i medisinsk forskning.

ME har i to tiår vært blant sykdommene som får minst penger til forskning. Det er derfor fryktelig vanskelig å få finansiert dyre behandlingsstudier på ME-feltet. Den store rituximab-studien i Norge kostet alene 20-30 millioner kroner. Innenfor lupusfeltet har de fortsatt med videre forskning på rituximab og lignende medikamenter tross negative resultater fra store studier. På ME-feltet derimot kan et negativt resultat som dette fort bety at man skrinlegger alle forsøk på å følge opp videre. Det ville vært trist, for det er fortsatt svært mange ubesvarte spørsmål knyttet til immunologisk behandling i ME. For øyeblikket er det få forskningsmiljøer i verden som er bedre rustet til å finne ut mer om dette enn forskerne fra Haukeland. De har bygd opp et stort forskningsnettverk både nasjonalt og internasjonalt og har en av verdens største biobanker med prøver fra ME-pasienter.

Jeg ledet en paneldiskusjon med forskerne på fagdagen på Rikshospitalet i dag, og da var Olav Mella tydelig på at de ønsker å fortsette ME-forskningen. De har ikke planer om å legge inn årene. De har også en rekke andre spennende funn fra forskningen knyttet til den store rituximab-studien, og disse vil bidra til ny og viktig kunnskap på ME-feltet etter hvert som de fullfører analysene og publiserer. Spørsmålet er selvsagt om de får finansiering til å fortsette videre studier i de kommende årene.

 

Tidenes ME-opptur er i gang

Heldigvis er det nå en langt mer kraftfull satsing på ME-forskning i USA. Nylig ble tre forskningssentre på ME finansiert med rundt 300 millioner kroner over fem år, noe som kommer i tillegg til de vanlige forskningsbevilgningene (som for øvrig også har økt). Det amerikanske folkehelseinstituttet er selv i gang med det som nok er tidenes mest detaljerte studie på ME-pasienter. Der bruker de det heiteste av ny teknologi for å lete etter svar på gåten. Amerikanske helsemyndigheter har fra høyeste hold varslet en helt annen innsats på ME-feltet framover, noe som begynner å materialisere seg. Stadig flere medisinske toppforskere har kommet inn i ME-feltet, og det var slettes ikke vanlig for noen år tilbake. Funn fra denne satsingen vil gi mer innsikt om sykdommen, hva som forårsaker den og etter hvert bedre behandlingsmuligheter.

Det er en rekke forskningsfunn den siste tiden som peker mot et problem i immunsystemet og energiomsetning i cellene (en av disse studiene kommer fra forskningsgruppa i Bergen). Mye av den amerikanske forskningsinnsatsen retter seg mot å finne ut hva som går galt i disse systemene hos pasientene. Det vil fortsatt være en humpete vei med forskningsmessige nedturer og oppturer, men det går framover i et helt annet tempo enn tidligere.

Rituximab som et mulig behandlingsalternativ er imidlertid nede for telling. Det er en tøff påkjenning for pasientene som klamrer seg til håpet om et gjennombrudd. Et håp om noe som endelig kan gi dem et bedre liv. I slike stunder er det viktig å holde fast i det store bildet – det skjer veldig mye mer positivt innenfor ME-forskningen nå enn noen gang før i historien – og det vil føre til mer kunnskap og bedre behandling. Jeg vet det er en svært fattig trøst, men håpet er at det tross alt er en slags trøst for pasienter som i flere tiår har levd i en tilværelse hvor ingen har brydd seg særlig mye om dem. Nå er det faktisk flere og flere som virkelig bryr seg.

 

PS: Denne bloggposten er skrevet nokså raskt i forbindelse med nyheten om de negative resultatene. Finner du noen feil her, så ikke nøl med å kommentere, slik at jeg får rettet det opp.

Lege Maria Gjerpe har også blogget om de negative resultatene.

 

40 kommentarer

Filed under Uncategorized

På pause

De som har fulgt med på denne bloggen tidligere har selvsagt fått med seg at aktiviteten har vært fraværende i snart et år nå. Siste innlegg er fra april 2016. Grunnen til det er først og fremst mangel på tid. Det siste året har jeg blitt far og samtidig hatt en jobb som har krevd sitt, og dermed har bloggen blitt prioritert bort.

Jeg burde selvsagt hatt dette forklarende innlegget lenge før, men sånn er det når man til stadighet tror at man nok skal komme i gang igjen ganske snart. Det er fortsatt et mål å holde denne bloggen i gang, men jeg tar ikke sjansen på å love når den eventuelt oppdateres igjen. Det skjer en hel masse spennende på ME-feltet, så det er mer enn nok å skrive om, men så var det denne tiden.

Takk til alle som har fulgt med, lest og diskutert. Forhåpentligvis klarer jeg å komme inn i bloggmodus igjen om ikke så altfor lenge.

8 kommentarer

Filed under Uncategorized