Tag Archives: systematic review

Ny rapport: Dette mener amerikanske helsemyndigheter bør veilede framtidens ME-forskning

«ME/CFS exists».
Draft report, Pathways to Prevention Workshop, NIH

Den siste tiden har det vært nok en hissig debatt om ME/CFS på Aftenpostens debattsider. Jeg har rett og slett hatt for mye å gjøre til å involvere meg i den debatten, men jeg har selvsagt registrert at den fortsatt går i vante spor. Det er mulig jeg kommer til å skrive noe rundt Aftenposten-debatten i løpet av jula, men jeg har ikke helt landet på om jeg tror det vil ha noen verdi. Jeg har mer troen på å vektlegge at utenfor vårt lille land skjer det flere viktige framskritt på ME/CFS-fronten. Og disse framskrittene er i seg selv en slags kommentar til debatten i Norge.

De sentrale helsemyndighetene i USA, National Institutes of Health, satte tidligere i år i gang et «Pathways to Prevention»-program (P2P) for ME/CFS. Det vil si en omfattende utredning rundt hva som skal til for å få framgang i forskningen på ME/CFS. Hva vet vi, og hva mangler? Den endelige rapporten fra dette arbeidet vil være et svært viktig dokument for det videre arbeidet i USA. Derfor har det vært knyttet stor spenning til resultatet.

Først, litt om hvordan arbeidet har foregått.

En uavhengig forskergruppe skulle utarbeide en «Evidence report» om diagnostisering og behandling. De sju forskerne fra Pacific Northwest Evidence-based Practice Center gjennomførte en systematisk prosess med å sile ut aktuell forskning på disse temaene for så å oppsummere hva man vet og ikke vet – det som på forskerspråket kalles en «systematic review».

Deretter ble det gjennomført en to-dagers workshop 9. og 10. desember. En ny, uavhengig gruppe på fem fagpersoner fikk her høre innspill fra forskjellige ME/CFS-eksperter og også noen pasientrepresentanter. Deretter utarbeidet disse fem fagpersonene en rapport med sine konklusjoner og anbefalinger om veien videre.

Som de fem fagpersonene skriver i rapporten: «Etter å ha vurdert funnene fra forskningsrapporten (evidence report), presentasjoner fra eksperter og offentlige kommentarer, forberedte et uavhengig panel denne rapporten som identifiserer hull i forskningen og framtidige forskningsprioriteringer.»

Blant ME/CFS-pasienter i USA, og også blant en del ME/CFS-forskere, har det vært knyttet stor uro til om forskergrupper uten noen som helst kjennskap til de omfattende og kompliserte ME/CFS-kontroversene, i løpet av nokså kort tid ville klare å forstå feltet. Det var en frykt for at vurderingene ikke ville ta inn over seg alle problemene knyttet til diagnostisering og forskjellige pasientutvalg.

I en tidligere bloggpost kan du lese mer om Diagnoseforvirringen.

Jeg har også vært spent på resultatet, samtidig har jeg også ment at dette feltet virkelig trenger uavhengige gjennomganger og vurderinger. ME/CFS-feltet og forskningen må være modent for det nå. Man trenger noen som ser dette utenfra, fordomsfritt og uten å ha investert karrieren sin i teorier som de føler de må forsvare. ME/CFS-feltet trenger dette fordi uavhengige stemmer bærer mer tyngde. Det gir mer gjennomslag.

En uavhengig gjennomgang kan selvsagt slå begge veier. Det kan bli gjort med harelabb. Uten et forsøk på virkelig å forstå hvorfor ting har blitt som de har blitt.

Så, hvordan landet P2P-rapporten?

Med et stødig nedslag. Både sluttrapporten etter workshopen og forskningsgjennomgangen om diagnostisering og behandling har i stor grad klart å se og forstå problematikken. De kommer også med noen klare anbefalinger jeg ikke har sett bli ytret så sterkt før.

La oss se litt på hva de skriver.

Jeg kommer her kun til å ta noen korte utdrag fra den 19 sider lange sluttrapporten:
(OBS: dette er mine oversettelser, og de er absolutt ikke gode nok alle steder, så les gjerne rapporten i sin helhet)

ME/CFS er et område hvor forskningsmiljøet og det medisinske miljøet har frustrert de rammede, gjennom å mislykkes med å vurdere og behandle sykdommen og gjennom å tillate stigmatisering av pasientene.

Hva er forekomsten av ME/CFS, og hvem rammer det?

ME/CFS finnes.

ME/CFS kan ramme hvem som helst.

Mangelen på konsistente, spesifikke og sensitive diagnostiske tester og kriterier har vært til hinder for forskningen på årsaker og behandling, noe som har gjort skade og forhindret at ME/CFS har blitt vurdert som en distinkt patologi.

Utmattelse har vært det definerende fokuset i forskningen, men mange flere symptomer må bli undersøkt, først og fremst nevrokognitive feilfunksjoner (hjernetåke), sykdomsfølelse etter belastning (post-exertion malaise) og smerte.

Pasienter med ME/CFS blir ofte stemplet som late, utrente og ute etter trygderettigheter; dette hindrer forskningsmessig framgang. Både samfunnet og det medisinske fagmiljøet behandler ofte pasienter med ME/CFS med mistro, mistenksomhet og mangel på respekt. Pasienter blir ofte behandlet med psykiatriske, og andre uhensiktsmessige, medisiner som kan gjøre skade.

Hvordan kan vi fremme innovativ forskning for bedre utvikling av behandling for pasientene?

Gjennom de siste 20 årene er det gjort minimal framgang med å bedre forskningstatus for pasienter med ME/CFS, og både de rammede og de som ønsker å hjelpe er frustrerte.

Sterke bevis antyder immunologiske og inflammatoriske sykdomsmekanismer, forstyrrelser i neurotransmittere og mikrobiomet og avvik i metabolisme og mitokondrier i ME/CFS – noe som potensielt kan være viktig for å definere og behandle ME/CFS.

Selv om psykiske ettervirkninger (f.eks. depresjon) ofte oppstår som en følge av ME/CFS, er dette ikke en psykisk sykdom.

Å kun fokusere på symptomet utmattelse kan identifisere mange med ME/CFS. Men kun å se på dette symptomet isolert, feiler i å fange essensen av denne kompliserte tilstanden. Tidligere studier kan ha ekskludert personer med den distinkte lidelsen beskrevet over, noe som kan ha ført til forsinket diagnostisering, motstridende diagnoser og behandling, ufullstendig oppfølging og uhensiktsmessige helsetjenester.

Eksisterende behandlingstudier (kognitiv atferdsterapi (CBT) og gradert treningsterapi (GET)) har vist målbar bedring, men dette har ikke ført til økt livskvalitet hos pasientene. Dette er altså ikke en primær behandlingsstrategi og bør brukes som en del av et større behandlingsregime.

Anbefalinger for fremtiden.

Pasienter må være i sentrum for forskningsinnsatsen, og deres engasjement er avgjørende.

Funnene i forskningslitteraturen er inkonsistente, og det er mange hull (f.eks. er ME/CFS én sykdom?).

Forskningen har oversett mange av de bakenforliggende biologiske faktorene i oppstart og utvikling av ME/CFS. Prioriteringen i forskningen bør snu mot å inkludere grunnforskning og forskning på mekanismer som vil bidra til å utvikle verktøy og mål som biomarkører og nye behandlingsmuligheter.

Anbefalinger:

1. Definere sykdomsparametre.

2. Skape ny kunnskap.

3. Bedre metodikk og målemetoder.

4. Gi opplæring og utdanning.

– Vi mener ME/CFS er en distinkt sykdom som krever multidisiplinær behandling (f.eks. leger, sykepleiere, sosialarbeidere, psykologer) for å gi optimal oppfølging.

5. Finne nye måter å skaffe forskningsmidler.

6. Gjennomføre kliniske studier.

7. Bedre behandling.

Konlusjoner

De mange diagnosekriteriene for ME/CFS har hindret framgang. Å fortsette å bruke Oxford-kriteriene kan hemme framgang og være skadelig. Derfor anbefaler vi at:

1.  Oxford-kriteriene ikke blir brukt.

2. ME/CFS-miljøet blir enige om étt kriteriesett for diagnostisering (selv om det ikke er perfekt).

3. pasienter, leger og forskere blir enige om en meningsfull definisjon av tilfriskning (recovery).

Vi håper vårt arbeide har brakt verdighet tilbake til (dignified) ME/CFS og de rammede, samtidig som vi har gitt en kunnskapsbasert veiledning til National Institutes of Health og forskningsmiljøet.

Det var et lite utdrag fra rapporten fra den viktigste helseinstitusjonen i USA. Les gjerne hele, du finner den på linken under.

Dette er første gang jeg har sett det så eksplisitt bli uttrykt at Oxford-kriteriene for diagnostisering bør på skraphaugen. Dette er de løseste kriteriene for diagnostisering som kun krever nyoppstått utmattelse over 6 måneder som kriterium for å få diagnosen – ingen andre symptomer eller funn er påkrevd. Det er også disse kriteriene som er brukt i brorparten av forskningen på kognitiv terapi og GET. Også konklusjonene av forskningsoppsummeringen i «Evidence Report»-en peker på det samme. Her har vi altså ikke bare én, men to uavhengige forskergrupper som etter en grundig vurdering mener Oxford-kriteriene ikke er gode nok.

Sluttrapporten er også klar på at man nå må prioritere biomedisinsk forskning i langt større grad. Og ikke minst at mer midler må settes inn i kampen for å finne årsaksmekanismer og bedre behandling.

Som de selv skriver: «ME/CFS exists».

Etter tre tiår med stadig flere beviser på akkurat det, burde det være unødvendig å måtte skrive det i en rapport fra 2014. Men det er altså fortsatt nødvendig.

ME/CFS exists.

På tide å gjøre noe med det.

Her kan du lese hele sluttrapporten fra P2P.

Og her finner du gjennomgangen av forskningen på diagnostisering og behandling: Evidence Report.

Her kan du se videoer fra workshop-dagene.

Et annet svært viktig arbeid som er på gang i USA skjer i regi av Institute of Medicine, og det kan du lese mer om i min tidligere bloggpost Den Store Kontrakten.

 

27 kommentarer

Filed under Uncategorized