De Bortgjemte

Lørdag 12. mai er den internasjonale ME-dagen, og jeg er blitt invitert til å holde foredrag om ME/CFS i auditoriet på Sørlandet Sykehus i Arendal. Er du i nærheten, så vel møtt! Etter foredraget vil jeg svare på spørsmål og selge og signere bøker for de som ønsker det.

På foredraget vil jeg snakke om hvorfor ME/CFS har endt opp som vår tids mest omstridte sykdom. Og hva skjer på forskningsfronten? Er det sant som jeg sier i åpningen av boken “De Bortgjemte” at nå er det noe som skjer? Og hva er i så fall det? Hvorfor er det så mange i helsevesenet som nærmest blir provosert når ME/CFS diskuteres? Er det holdninger eller kunnskap som styrer ME/CFS-debatten, og er det virkelig sant at disse pasientene er så vanskelige å ha med å gjøre?

Jeg skal gjøre mitt beste for å besvare noe av dette fra mitt perspektiv. Alltid gøy med foredrag og møte med engasjerte mennesker, så jeg gleder meg!

Høyre-leder Erna Solberg leste De Bortgjemte med interesse, og hun engasjerte seg også i ME/CFS-debatten (fra Twitter i oktober 2011).

Så lover jeg også at jeg snart skal få skrevet bloggposter etter bloggmyldringen, hvor det det kom inn en hel rekke flotte innspill og ideer. Jeg har brukt en del tid på skrive en engelsk artikkel for konferansemagasinet til Invest in MEs årlige forskningskonferanse i London, så når det er er helt i boks, skal jeg begynne på nye bloggposter.

Forskningskonferansen i London arrangert av Invest in ME er fredag 1. juni, og jeg kommer til å være til stede. Hvis ting går etter planen, vil jeg rapportere derfra på twitter og facebook. Og jeg vil helt sikkert skrive blogger om konferansen.

Snart kommer det også til å annonseres nok et stort ME/CFS-initiativ internasjonalt, noe jeg selv har vært involvert i, så flere gode nyheter er på vei. Så heng med!

For de som kanskje er nye på siden og ikke fikk med seg debatter som gikk rett etter lanseringen av De Bortgjemte 20. oktober i fjor, så legger jeg til slutt ut linker til kronikker og debattinnlegg jeg skrev i ukene etter lanseringen (trykk på de røde overskriftene for å lese innleggene):

Ta ME på alvor i Dagbladet:

På tide at Wilhelmsen modererer seg i Bergens Tidende:

Synsing om enkeltdiagnoser i Aftenposten:

Tidsskriftet Prosa har i siste nummer anmeldt seks bøker som tar for seg sykdom, og de skriver en flott omtale av De Bortgjemte.

Litteraturkritiker og sakprosaforfatter Sindre Hovdenakk, som også er anmelder for VG, skriver at “De Bortgjemte er et glimrende eksempel på grundig researchet og veldisponert dokumentarisme”. Hovdenakk skriver videre at forfatteren “skriver problematiserende prosa som vil et sted, dit følelser ikke er nok”. Anmeldelsen er del av et større essay om sakprosa om sorg og sykdom, og det er absolutt verdt å få med seg hele essayet.

Hyggelig med god omtale Interesserte kan lese den delen av essayet som omhandler De Bortgjemte her:

“Jeg tror at med nok tid – sammen med en smule flaks – så vil Ampligen gjøre meg hel igjen.”
Stuart Craig Woolman på ME/CFS-konferanse i Cambridge Massachusetts 1998.

- Det eneste stedet mannen min kan få Ampligen er i Reno, sier Courtney Alexander.

Det er oktober 2009 og kona til ME/CFS-pasient Robert Miller sitter foran et panel av leger og forskere og snakker inn i mikrofonen. To ganger i året møtes Chronic Fatigue Syndrome Advisory Committee i USA, en gruppe som skal diskutere og gi råd til amerikanske myndigheter om sykdommen ME/CFS. Noen pasienter og pårørende får også lov til å si sin mening på møtene. Courtney Alexander er fortvilet.

- Den eneste medisinen som stabiliserer immunsystemet hans er kun tilgjengelig i Reno. Det er kriminelt, sier Alexander.

På Ampligen fungerer mannen hennes. ME/CFS-verdenens myteomspunnene medikament som har vært i limbo i 20 år. Ekteparet Robert og Courtney har solgt huset. De flytter. For å få behandling. Og for å ha råd til det.

- Jeg spør: har du noensinne vært nødt til å flytte med hele familien for å få en medisin som har 20 år med sikkerhetsdata, men ingen godkjenning, spør en fortvilet Courtney Alexander panelet som sitter foran henne.

I september 2011 sitter jeg selv på et hotellrom i Ottawa. Det er rommet til ME/CFS-legen Daniel Peterson som har et møte for å lansere sitt nye forskningsinitiativ Simmaron Research. Han er også en av de få legene som av og til bruker Ampligen til å behandle ME/CFS. Utenfor de store vinduene i 15. etasje ser vi Ottawas sentrum bli mørkt med tusen lysende øyne. I rommet sitter også Robert Miller, med et smil i det mørke skjegget. Han står fortsatt. Jeg får aldri spurt om han flyttet til Reno i Nevada. Om han fortsatt går på Ampligen. Men det ser slik ut.

Fem måneder senere publiserer det vitenskapelige tidsskriftet PLoSONE en studie på nettopp Ampligen, nå omdøpt til Rintatolimod. Det er en nokså stor studie på 234 pasienter, og den er gjennomført av legemiddelselskapet Hemispherx Biopharma i samarbeid med noen av de fremste ME/CFS-legene i USA. De har brukt gullstandarden for kliniske studier – en dobbel blindet, randomisert kontrollert studie. Konklusjonen er at “Rintatolimod førte til objektiv forbedring av belastningstoleranse og en reduksjon i CFS/ME-relatert medisinbruk i tillegg til andre sekundærmål”.

Forskerne bak studien ville ha et objektivt mål på bedring i studien, og de valgte derfor bedring på en belastningstest som det primære målepunktet. Deltakerne i studien ble bedt om å gå på en tredemølle helt til de ikke klarte mer. Underveis i testen økte helningen på tredemøllen slik at testen ble hardere og hardere. Basert på tidligere medikamentstudier i andre sykdommer hvor en slik test var brukt beregnet de at pasientgruppen som fikk Ampligen måtte ha en bedring som var minst 6,5 prosentpoeng større enn i placebogruppen for å kunne bevise en så betydelig effekt at kontrollmyndighetene vil kunne godkjenne medikamentet til ME/CFS-behandling.

Etter 40 uker viste det seg at pasientene på Ampligen klarte å gå 108 sekunder lenger på tredemølletesten sammenlignet med testen de tok før de begynte på Ampligen. Pasientene i placebogruppen klarte bare 27 sekunder lenger på testen. Det betyr at pasientene på Ampligen hadde en økning på 18, 6 prosent sammenlignet med 4, 6 prosent økning i placebogruppen. Forskjellen mellom gruppene var altså på 14 prosentpoeng, langt høyere enn de nødvendige 6,5 prosentpoeng. Kun måneder etter den oppsiktsvekkende studien på den immunmodulerende medisinen Rituximab mot ME/CFS, kommer det altså nok en studie hvor en immunmodulerende medisin viser effekt.

Så hvorfor har ikke Ampligen-studien ført til mer oppstyr?

Mye av forklaringen ligger nok i at Ampligen (Rintatolimod) har en lang og broket historie full av bråk og bruduljer. En kontroversiell sykdom har nemlig også blitt belemret med en kontroversiell medisin.

Så hva er Ampligen? Hvorfor har det gått 20 år uten godkjenning? Er denne studien beviset på at Ampligen virkelig fungerer? Og i så fall hvorfor?

Tid for et lite historisk tilbakeblikk.

I et lite brukt lagerrom i legepraksisen til Daniel Peterson i Incline Village i Nevada i USA ligger en kvinne og blir nøye overvåket av Peterson og David Strayer, en lege involvert i HEM Pharmaceuticals.

- Jeg husker jeg var lettet over at hun tolererte medikamentet. Ikke noe bra skjedde der og da, men ikke noe ille skjedde heller, sier Peterson i boken Osler’s Web av den amerikanske journalisten Hillary Johnson. En bok som beskriver utviklingen rundt ME/CFS på 1980- og 1990-tallet i USA.

Kvinnen som ligger og får et intravenøst medikament er Nancy Kaiser. Medikamentet er Ampligen. Året er 1988, og Kaiser skal bli kjent som “Patient 00″ – den første ME/CFS-pasienten som fikk prøve immunmedisinen.

Ampligen ble utviklet allerede på 1970-tallet av William A. Carter, da forsker på Johns Hopkins University i USA. Medikamentnavnet var en forkortelse for AMPLIfied GENetic activity, og medikamentet blir sagt å stimulere det medfødte immunsystemet som er første forsvarsrekke i menneskekroppen mot virus og andre ulumskheter. I løpet av 1980-tallet ble AIDS et kritisk problem i den medisinske verden, og det var innenfor AIDS-behandling Ampligen fikk en flying start med en pilotstudie publisert i The Lancet i 1987. Den antydet at på ti HIV-positive pasienter behandlet med Ampligen, så det ut til at medikamentet både bedret immunfunksjonen og bremset reproduksjon av HIV-viruset. Et oppsiktsvekkende funn som førte til at en storinvestor spyttet 200 millioner kroner inn i det lille selskapet som eide Ampligen – HEM Pharmaceuticals. Med penger ble det imidlertid problemer, og videre studier på Ampligen og HIV gikk i stå.

Samtidig, i 1988, lå altså “Patient 00″ – Nancy Kaiser – og fikk Ampligen på Daniel Petersons lille legekontor i Incline Village. På dette tidspunktet hadde Kaiser vært syk siden hun ble akutt syk 1974, avskrevet av et utall leger som “bare noe psykisk”, og hun var stort sett sengeliggende. En dreven nevropsykolog hadde IQ-testet kvinnen som hadde en IQ-score på 140 som frisk. Nå scoret hun 85.

Legen David Strayer fra legemiddelselskapet trengte en pasient som var svært alvorlig syk og som allerede hadde forsøkt det meste, for å rettferdiggjøre å forsøke Ampligen på den omstridte sykdommen ME/CFS. Nancy Kaiser var en slik pasient.

- Hun kunne ikke gå 10 meter uten å måtte stoppe og hvile. Hun klarte ikke å lese. Hun hadde krampeanfall og IQen var redusert. Vi var bekymret for at hun kunne komme til å dø, sier Strayer i boken Osler’s Web.

Etter tre måneder på Ampligen var Kaiser betydelig bedre. Etter åtte måneder var IQ-scoren hennes igjen 136. “Hun lever nå et tilnærmet normalt liv,” skriver Newsweek om Kaiser i en stor reportasje om ME/CFS i 1990. Daniel Peterson prøver seg fram med enkelte andre svært syke ME/CFS-pasienter, og flere av dem opplever dramatisk bedring. I en følgestudie på 15 pasienter publisert i 1995 skriver Peterson og medforfattere at de alvorlig syke pasientene opplevde langvarig klinisk bedring av Ampligen-behandlingen.

HEM Pharmaceuticals setter i gang en kontrollert studie på over 90 pasienter som publiseres med positive resultater i Clinical Infectious Diseases i 1994. Dette er en av få behandlingsstudier som er gjort på pasienter med alvorlig grad av ME/CFS. Nesten samtlige pasienter var tidvis avhengige av rullestol eller var i stor grad sengeliggende før studiestart. Ifølge studien hadde de Ampligen-behandlede pasientene betydelig bedring på belastningstester, brukte mindre symptomdempende medisiner enn før behandlingsstart, og de viste også betydelig bedring på standardiserte funksjonsmålingsskjemaer.

Men så ble det plutselig full krasj mellom legemiddelselskapet og flere av pasientene i studien. Flere pasienter mente de var blitt lovet fortsatt oppfølging med det svært kostbare medikamentet, noe som ikke skjedde da legemiddelselskapet plutselig halverte lengden på studien. En av deltakerne fortalte Philadelphia Magazine at IQ-scoren hans gikk fra 103 til 133 i løpet av tiden han fikk Ampligen, mens den dumpet rett ned igjen da han ikke lenger fikk.

- Det er som om noen skrudde på lyset og jeg kunne se, bare for å skru det av igjen, fortalte pasienten til magasinet.

I boka Osler’s Web skriver Hillary Johnson:

“Etter tre-fire uker uten medikamentet var pasienter som var bundet til rullestol før de begynte i studien, igjen tilbake i rullestolene sine; nesten samtlige var igjen bundet til huset. For disse pasientene, som i en periode hadde kommet ut av sin zombie-tilværelse, var nedturen knusende.”

Disputtene med en del av pasientene som var desperate etter medikamentet førte til rettssaker og langvarig strid, samtidig som det også var betydelig uro innad i selskapet som involverte sterke personligheter, mye penger og forskningsproblemer. To sentrale personer i selskapet døde også av kreft i samme periode. De kommende årene ble legemiddelselskapet utsatt for kraftig kritikk fra flere hold, hvor de blant annet ble anklaget for å overselge medikamentets potensiale, et medikament som ennå ikke var godkjent for noen sykdommer.

Linker til de kritiske artiklene kan du finne i oversiktsartikkelen på Wikipedia.

En omfattende artikkel om Ampligens tidlige historie finner du her i Philadelphia Magazine fra 1994.

Da HEM Pharmaceuticals forsøkte å søke Food and Drug Administration (FDA) om å få godkjent Ampligen for ME/CFS, var FDAs vurdering at det trengtes større studier for å bevise effekten. Samtidig så legen Daniel Peterson flere av sine pasienter, som hadde hatt betydelig bedring på Ampligen, rase ned i kjelleren igjen. En annen lege som så effekten på enkelte pasienter var Petersons tidligere kollega Paul Cheney.

- Jeg tror ikke folk forstår desperasjonen til disse pasientene. Å bli fratatt dette medikamentet er å oppleve at IQen din dropper med ti poeng i måneden, sier Cheney i Osler’s Web.

Etter fem år på Ampligen ble også “Patient 00″ tatt av medikamentet. Ikke lenge etter klappet hun sammen.

- Det var hasta la vista, baby, sa Nancy Kaiser til Philadelphia Magazine i 1994. Kaiser døde i 2008 etter å ha levd sine siste 34 år med alvorlig grad av ME/CFS.

Så hva skjedde så? Etter at Ampligen en periode var på alles lepper, både i AIDS-verden og ME/CFS-verden, døde det helt ut. Daniel Peterson og noen andre ME/CFS-leger bruker fortsatt medikamentet på enkelte pasienter som har råd til å betale den ekstremt dyre prisen. Men legemiddelselskapet, nå med navnet Hemispherx Biopharma, ga aldri helt opp. De satte faktisk i gang en stor randomisert kontrollert studie på Ampligen mot ME/CFS slik FDA foreslo da de avslo godkjenning i første vurderingsrunde på 1990-tallet.

Den studien ble fullført i 2004, og basert på resultatene derfra søkte de igjen godkjenning hos FDA i oktober 2007. I desember 2009, etter flere utsettelser, svarte FDA at de fortsatt ikke ville godkjenne Ampligen for bruk mot ME/CFS før legemiddelselskapet hadde enda mer data. Blant annet ønsket FDA en langvarig studie på over 300 ME/CFS-pasienter, noe som er ekstremt kostbart. Nyheten førte til at aksjekursen til Hemispherx Biopharma raste.

Og dermed er vi tilbake til studien som i mars ble publisert i PLoSONE. For det er faktisk resultatene fra studien som ble avsluttet helt tilbake i 2004, men som har avventet publisering sannsynligvis grunnet FDA-prosessen. Med publiseringen kan nå endelig resultatene åpent vurderes.

Pasientene i studien var, som nevnt tidligere, sykere enn i de fleste tidligere behandlingsstudier innen ME/CFS. Funksjonsstatus er målt med noe som heter Karnofsky score, og snittverdien på pasientene var 50. Det innbærer at pasientene trenger betydelig assistanse i dagliglivet, og de må ofte ha medisinsk tilsyn. Legene som plukket ut pasienter til studien og administrerte behandlingen er blant de fremste ME/CFS-legene i USA, så diagnostiseringen er utvilsomt svært god – dette er definitivt ME/CFS-pasienter etter strenge kriterier.

Så, hvor gode er resultatene? Den gjennomsnittlige Karnofsky-scoren til de behandlede pasientene går fra 50 til 55 i løpet av 40 uker, noe som er en statistisk signifikant bedring, men ikke oppsiktsvekkende stor. Og på funksjonsmålingsskjemaet SF-36, som er mye brukt i behandlingsstudier innen ME/CFS, rapporterte faktisk ikke pasientene betydelig bedring. Men på objektive mål som belastningstest og reduksjon av samtidig medisinbruk var det betydelig bedring i behandlingsgruppen sammenlignet med placebogruppen. Slike objektive mål, framfor å basere alle resultater på selvrapportering fra pasientene, er sjelden vare i behandlingsstudier på ME/CFS og er en definitiv styrke i studien.

En betydelig bedring er altså påvist hos pasientene som fikk Ampligen i studien, men det er ikke snakk om dramatiske effekter når det kommer til gjennomsnittlig bedring. Samtidig viser historiske eksempler at enkelte pasienter opplever dramatisk bedring på Ampligen, og noen kommer tilbake i full jobb. Legen Janet Smith fortalte til Chronic Fatigue Syndrome Advisory Committee i 2010 at hun ble akutt syk med ME/CFS i 1994.

- Jeg går på Ampligen, og jeg har flydd 3,5 millioner miles fram og tilbake til Reno for å få behandling. Jeg lever og jobber fulltid takket være den aggressive behandlingen av min CFS, sa Smith til komiteen.

Spørsmålet er om det er en undergruppe som responderer svært godt på medikamentet, mens det muligens er en stor andel som ikke responderer i det hele tatt. Legen Daniel Peterson, som har lang erfaring med Ampligen, mener enkelte pasienter har svært stor nytte av medikamentet, men at det kun er snakk om et mindretall. Da må førsteprioritet være å finne ut hvorfor noen har dramatisk effekt, og hvem det er – slik at man unngår overbehandling. Med studiene som er gjort så langt, vet man fortsatt ikke hvorfor medikamentet virker.

Det Ampligen-studien helt klart er med på, er å bygge opp under hypotesen om at immunsystemet kan stå sentralt i årsaksmekanismene bak ME/CFS. Resultatene fra Rituximab-studien fra Haukeland, som ble publisert for et halvt år siden, ser ut til å vise større effekt enn Ampligen-studien, og det kan derfor se ut som B-celledeplesjon i immunsystemet er et mer lovende spor enn Ampligen. Samtidig ser det ut som begge medikamententene hos enkelte pasienter fører til tilnærmet tilfriskning, men med påfølgende krasj tilbake til samme sykdomstilstand når medikamentets effekt avtar.

Uansett peker begge disse studiene mot mulige årsaksmekanismer i immunsystemet som må forfølges med videre forskning.

Legen Janet Smith snakket igjen til Chronic Fatigue Syndrome Advisory Committee i november 2011 for å forsøke å få fram budskapet så mange ME/CFS-pasienter deler med henne – en bønn om å finne ut av det. Haste på. Forske mer, og det fort. For hvis ikke nå – når? Hvis ikke oss – hvem? Transkripsjonen fra Smiths innlegg på møtet taler for seg selv:

“Ble syk med ME/CFS i februar 1994 etter en virusinfeksjon som utviklet seg til lungebetennelse. Er heldig fordi hun fortsatt fungerer til en viss grad, men bare gjennom aggressiv behandling med det eksperimentelle medikamentet Ampligen, som hun har gått på i nesten 10 år. De siste 72 timene har hun gått fra å føle seg veldig bra til å få muskelverk så smertefull at hun ikke klarte å komme ut av sengen for å gå til badet, sitte oppreist eller ringe noen for å tilkalle hjelp. Hun innså at dette er hva de fleste med ME/CFS opplever hver eneste dag uten noe håp for fremtiden. Selvmord skjer hyppig innenfor ME/CFS-gruppen. Folk trenger håp og hjelp nå. Ikke om fem eller ti år.”

Her kan du lese en fageksperts oppsummering av Ampligen-studien, av forskningsdirektør Suzanne D. Vernon i CFIDS Association i USA.

Etter litt forsinkelser grunnet flytting og en periode uten internett, er det endelig tid for å annonsere bokvinnerne i min bloggmyldring

Først og fremst, tusen takk til alle strålende innspill og stort engasjement! Det strømmet inn med gode ideer, tanker og diskusjoner – og mye av det fikk meg til å tenke. Jeg kommer helt sikkert til å skrive flere bloggposter basert på det dere har sendt inn (men jeg klarer nok dessverre ikke å skrive en til hvert forslag – jeg har derfor også forsøkt å svare litt i kommentarfeltet).

Jeg endte opp med å plukke ut fem innspill og et tema de tok opp. Disse 5 var:

Mann 21 (XMRV – hva skjedde?)
Beate K (ME/CFS og personlighet – er det relevant?)
Janne (ME/CFS og funksjonsnivå/sykdomsgrad)
Veronica (2 tema: dødelighet/funksjonsnivå + likheter med autoimmune sykdommer)
everrest (tema: infeksjoner som utløser ME/CFS – hva vet vi om sammenheng?)

Jeg skal skrive en bloggpost om alle disse temaene i løpet av våren, så sant tiden strekker til. Men av disse fem måtte jeg trekke ut to bokpremier, så jeg kjørte en trekning – og vinnerne er – TATATATAAA:

Mann 21

Janne

Jeg har e-postadressene til vinnerne, og jeg vil sende dem en e-post for å få en adresse boken kan sendes til (signert hvis ønskelig).

Jeg vil begynne å jobbe med en bloggpost med utgangspunkt i Jannes innspill om ME/CFS og funksjonsnivå og sykdomsgrad. Deretter vil jeg ta fatt på en bloggpost om hva som egentlig skjedde med det kontroversielle viruset XMRV på bakgrunn av innspillet til Mann21.

Jeg har også lovet en bloggpost om en nylig publisert studie på den immunmodulerende medisinen Ampligen, hvor jeg vil forsøke å se litt på Ampligens lange og brokete historie i ME/CFS-verdenen. Den siste tiden har vært travel, og derfor har det vært litt lite aktivitet på bloggen, men jeg lover å komme sterkere tilbake.

Nok en gang, tusen takk for engasjementet – og gratulerer til velfortjente bokvinnere!

Ha en fortsatt god påske!

Beste hilsen,
Jørgen

“Hvis man ser på alle medisinske gåter som er løst opp gjennom årene, må man ha ydmykhet for det man ikke forstår.”
Peter B. Kierulf, professor i medisin ved Ullevål universitetssykehus, 16. november 2009.

Innspillene og diskusjonene har vært mange i kommentarfeltet på bloggposten Summa summarum og brainstorming med bokpremie etter at jeg lanserte en felles idemyldring med bokpremie til vinneren. Idemyldringen er rett og slett: Hva vil du jeg skal skrive en bloggpost om?

Jeg hadde i utgangspunktet tenkt til å plukke ut ett av forslagene som vil få tilsendt et eksemplar av De Bortgjemte som premie (signert hvis ønskelig). Men det har vært så mange gode innspill, at jeg har bestemt meg for å sende ut to bøker i premie til to bidragsytere :)

Det er fortsatt åpent for innspill og ideer gjennom helgen, og det kan gjøres i kommentarfeltet her eller i den opprinnelige bloggposten jeg har lenket til over.

Jeg kommer til å plukke ut de to som får bokpremie i starten av neste uke, rett før påskehelgen setter inn. Og så vil jeg forsøke å skrive ferdig bloggposter basert på deres forslag i løpet av påsken.

Jeg har også lovet en bloggpost om en fersk, interessant studie på immunmedisinen Ampligen, og jeg lover at den kommer. Det har vært hektiske uker i det siste med mye annet som jeg har måttet prioritere, og derfor har dette tatt litt tid. Forhåpentligvis bringer påskeferien litt ledig tid til bloggskriving.

Benytter anledningen til å ønske alle lesere en riktig god påske!

“Jelstad har klart kunststykket å skrive en lettlest  bok som man ikke kan legge fra seg, og som i lang tid fremover  bør bli diskutert i ulike faggrupper og politiske  miljøer.”
Fra bokomtalen “En helsethriller om kontroverser, kunnskap og konsekvenser” i Tidsskriftet for Den norske legeforening

20. mars er det fem måneder siden De Bortgjemte ble lansert. Det er tid for ørlitte grann selvopptatthet med en liten hurtigoppsummering av noe av det som har skjedd i forbindelse med boka i tiden etterpå. Jeg begynner med anmeldelsen i Klassekampen, som også plukket ut De Bortgjemte som en av årets bøker i 2011. For nye lesere som lurer på hva De Bortgjemte handler om, kan anmeldelsen “Fram i lyset” leses her.

Slutten av oktober var sterkt preget av studien fra Haukeland universitetssykehus på bruk av kreftmedisinen Rituximab mot ME/CFS som ble publisert i det vitenskapelige tidsskriftet PLoSONE, og denne forskningen er også en av de sentrale historiene i De Bortgjemte. Studien var en kontrollert blindstudie på 30 pasienter hvor 15 fikk Rituximab og 15 fikk placebo i form av saltvann. 10 av 15 i Rituximab-gruppen fikk en betydelig bedring av ME/CFS-symptomene, mot kun 2 av 15 i placebogruppen. Resultatene er oppsiktsvekkende, og det er nå nye studier på gang for å følge oppe de spennende funnene som antyder at immunsystemet er en viktig spiller i ME/CFS.

“Vi tror at B-celledeplesjon treffer en sentral mekanisme i sykdomsmekanismen i CFS, direkte eller indirekte.”
Benefit from B-Lymphocyte Depletion Using the Anti-CD20 Antibody Rituximab in Chronic Fatigue Syndrome. A Double-Blind and Placebo-Controlled Study. PLoSONE 2011.

TV2 hadde omfattende dekning av saken, og viktige medier som NRK, Bergens Tidende, Aftenposten og Dagens Medisin omtalte saken. Internasjonalt ble Rituximab-studien omtalt av blant annet BBC og New Scientist. Flere internasjonale forskere karakteriserte studien som svært spennende, og professor Carmen Scheibenbogen som leder Institute of Medical Immunology ved anerkjente Charite University Hospital i Berlin karakteriserte studien som et gjennombrudd.

- Dette er et svært viktig første steg. For første gang har en behandlingsstudie med et medikament som virker på immunsystemet vist seg å være effektivt for et flertall av pasientene, sa Scheibenbogen til bto.no.

TV2 fulgte opp med en rekke oppfølgingssaker om ME/CFS-pasienters kår i Norge, noe som endte med en sjelden beklagelse til pasientene fra Helsedirektoratet.

I forbindelse med alt oppstyret rundt Rituximab-studien, ble jeg som forfatter av De Bortgjemte intervjuet tre ganger av TV2 – det lengste intervjuet ser du her:

.

Det har også blitt skrevet gjentatte artikler i media om De Bortgjemte, og ME/CFS var tema på NRK P2s EKKO i slutten av oktober.

Her finner du en oversikt over flere av sakene i media hvor De Bortgjemte er omtalt.

“Jeg tror det forekommer overdiagnostisering av ME i dag.”
Overlege Barbara Baumgarten-Austrheim til Dagens Medisin 27. november 2011.

Diagnostiseringsdebatten er et sentralt element i boka, og det er gledelig å se at Dagens Medisin har hatt artikler og debatt om diagnosekriterier for ME/CFS, hvor blant annet leder for ME/CFS-senteret i Oslo, Barbara Baumgarten-Austrheim advarte mot overdiagnostisering. Allmennlegeforeningen har derimot gitt uttrykk for at de ønsker å fortsette med bruk av svært vide diagnosekriterier. Helsedirektoratet har på sin side anbefalt de internasjonale konsensuskriteriene som er langt snevrere og vil gi lavere forekomst av ME/CFS. På bakgrunn av dette ble de anklagd for å ha gitt etter for pasientpress, noe de svarte ikke var tilfelle. At det har blitt langt mer blest rundt diagnostiseringsdebatten i ME/CFS i Norge, er svært viktig, ettersom mer enighet på dette området er helt avgjørende for den videre utviklingen.

For de som ønsker å lese en oppsummering av forskjellige diagnosekriterier ble det laget av Kunnskapssenteret i 2011.

“Teorien om at  kronisk utmattelsessyndrom er en autoimmun sykdom som kan behandles  med rituximab repeteres. Det gjennomføres en boklansering  der de samme aktørene kommer til orde. Forlaget får  langt mer blest om boken enn de kunne drømt om å få til  med store reklamebudsjetter.”
Stine Bjerkestrand, utviklingsredaktør i Tidsskriftet for Den norske legeforening

Medieoppmerksomheten rundt Rituximab-studiet førte også til debatt i Tidsskriftet for Den norske legeforening, hvor de i to lederartikler, en av Stine Bjerkestrand og en av Charlotte Haug, var kritiske til mediedekningen rundt Rituximab-studien og “pasientenes makt”. De ble møtt med motsvar fra Haukelandsforskerne, TV2, ME-foreningen, professor Ola Didrik Saugstad, stipendiat Eva Stormorken og lege Maria Gjerpe. I en artikkel i fagtidsskriftet Fysioterapeuten svarer også jeg på det som tas opp i lederartiklene i Tidsskriftet (se side 23 på denne linken).

“Boken til Jørgen Jelstad er kjempeviktig, men den er skremmende. Egentlig burde den ha blitt lærebok for alt helsepersonell, fordi andre pasienter med andre sykdommer, som tidligere ikke har blitt trodd, på mange måter har opplevd mye av det samme som ME-pasienter opplever i dag.”
Stortingsrepresentant Laila Dåvøy

ME/CFS har også blitt en het potet blant landets fremste politikere. Høyre-leder Erna Solberg engasjerte seg i ME/CFS-debatten etter all oppmerksomheten på TV2, og hun tok initiativet til en interpellasjon om sykdommen i Stortinget. Under interpellasjonen ble De Bortgjemte referert av tre stortingsrepresentanter, blant annet av Solberg selv.

- Det har vært påfallende liten forskningsprioritering, for på et eller annet tidspunkt fikk dette stempel som en eller annen innbilt psykisk sykdom – det fikk et stempel av mange i helsevesenet som dermed har skjøvet det vekk, til tross for at det nå er veldig klart at det også har somatiske årsaker og grunner. Når Fluge og Mella har uttalt seg, har de blant annet sagt at det som kanskje sjokkerte dem mest, er at en del av de pasientene de fikk inn til seg når de skulle drive forsøk, var sykere enn mange av de sykeste kreftpasientene de tidligere hadde sett. Likevel har de vært holdt i skjul, de har vært vekk, de har ikke opplevd å få hjelp, sa Erna Solberg under interpellasjonsdebatten.

Høyre-leder Erna Solberg anbefaler De Bortgjemte fra Stortingets talerstol.

I tillegg har det vært flere andre saker i mediene om ME/CFS, og det har også vært diskusjon i avisenes debattspalter. Selv har jeg skrevet tre debattinnlegg:

• Kronikken “Ta ME på alvor” i Dagbladet om formidlingen rundt sykdommen og konsekvensene det har fått.
• Kronikken “På tide at Wilhelmsen modererer seg” i Bergens Tidende, hvor jeg problematiserer medisinprofessor Ingvard Wilhelmsens kronikker og uttalelser om ME/CFS, og det jeg mener er oversalg av effekten av kognitiv terapi.
• Debattinnlegget “Synsing om enkeltdiagnoser” i Aftenposten, som var et tilsvar til Henrik Vogt og medforfatteres kronikk “Det udelte mennesket” i samme avis.

“Sykdommen hadde vært gjemt bort i krokene ved National Institutes of Health og Centers for Disease Control, og andre forskere hadde ikke gitt den noe særlig oppmerksomhet. Dette har bragt den tilbake i søkelyset.”
John Coffin, professor på Tufts University og en av verdens fremste retrovirusforskere, om ME/CFS og oppmerksomheten XMRV førte med seg. Til New York Times, 6. februar 2012.

Internasjonalt har det skjedd store framskritt i ME/CFS-forskningsverdenen det siste halvåret. Store private forskningsinitiativer er i startgropa og nye fremragende forskningsmiljøer har begynte å engasjere seg i sykdommen, noe ME/CFS-forskningen ikke er bortskjemt med.

Jeg har skrevet flere omfattende bloggposter om utviklingen internasjonalt som kan leses på disse linkene:

• Når forskerne våkner
• Privat praksis
• Immunologene kommer
• En genial genetiker og britisk bevegelse
• Utforsker medisinenes muligheter

Som den verdensberømte amerikanske forfatteren og ME/CFS-syke Laura Hillenbrand uttalte til Wall Street Journal nylig:

- Endelig skjer det noe.

Det var en liten oppsummering av litt av det som har skjedd de siste fem månedene, og hvor boka De Bortgjemte har vært mer eller mindre involvert, men det har selvsagt skjedd langt mer enn dette. Og mer er på vei. Selv om det kanskje kjennes litt stille etter stormen akkurat nå, kan jeg love at nye initiativer er på gang, og våren kommer til å bringe flere gode nyheter.

Men før det skal jeg fortsette å skrive litt her på bloggen, og nå tenkte jeg å kaste ut en ball til dere som leser og er engasjerte, kunnskapsrike og interesserte i ME/CFS-forskning, medisinsk politikk og konsekvensene alt dette har for alle pasienter og pårørende der ute.

Hva vil dere å høre mer om? Har dere noen ønsker for hva jeg burde skrive en bloggpost om?

Jeg kaster ballen ut, og hvis du vil plukke den opp og kaste den tilbake med innspill, ideer og ønsker, skal jeg love å ta tak i noen av ønskene og produsere en bloggpost eller tre om noe av det. Jeg plukker ut de beste innspillene og trekker ut en person som får tilsendt et signert eksemplar av De Bortgjemte.

Catch!

“Things are finally happening.”
Forfatter Laura Hillenbrand, Wall Street Journal 23. februar 2012

Ting fortsetter å skje innen ME/CFS-forskningen. Denne uka var det CFIDS Association, den største pasientorganisasjonen for ME/CFS i USA, som lanserte nye forskningsinitiativer. De har samlet inn rundt 12 millioner kroner (2 millioner dollar) til nye forskningsprosjekter.

En av dem som har åpnet lommeboka og gitt 1,5 millioner kroner til forskning er den kritikerroste amerikanske forfatteren Laura Hillenbrand. Hun er et veldig stort navn i litteraturverden og har blant annet skrevet bestselgerne Seabiscuit og Unbroken. Seabiscuit lå utrolige 42 uker som nummer 1 på bestselgerlista til New York Times etter at den kom ut i 2001. Hillenbrand har også alvorlig grad av ME/CFS, noe som gjør at hun knapt er ute av huset, og hun bruker årelang tid på å skrive en bok. Hun har vært åpen om hvordan sykdommen har preget livet hennes, blant annet gjennom intervjuer i Washington Post,  The New Yorker, The Daily Beast og USA Today.

- Utmattelse er riktignok det vi opplever, men det er som å sammenligne en fyrstikk med en atombombe, sa Hillenbrand til New York Times i 2011 for å illustrere hvor villedende navnet kronisk utmattelsessyndrom er.

- Denne sykdommen gjør at folk blir bundet til sengen. Jeg har vært gjennom perioder da jeg ikke kunne snu meg i sengen. Jeg kunne ikke snakke. Å kalle det “utmattelse” er forferderlig feil. Folk flest har hørt navnet på sykdommen, og det er alt de vet om den. Det høres så ufarlig ut. Da jeg ble syk, og gjennom de første ti årene, så ble jeg avfeid. Jeg ble latterliggjort og fortalt at jeg var lat. Det var en vits, sa Hillenbrand til New York Times.

I 2004 skrev hun om sin egen opplevelse av å bli syk i essayet “A Sudden Illness” i det svært anerkjente magasinet The New Yorker. Essayet vant samme året den prestisjetunge National Magazine Award. Essayet kan du lese i sin helhet her.

Og nå backer hun opp om forskningen med en gedigen pengegave.

- Jeg har hatt ME/CFS i 25 år, hele mitt voksne liv. Lidelsen den har forårsaket, og tapene den har påført meg, har jeg ikke evner til å formulere med ord. Men jeg har aldri vært mer håpefull enn jeg er nå. Jeg tror et gjennombrudd er nært forestående, sier hun til CFIDS Association i forbindelse med det nye forskningsinitiativet.

Det nye initiativet fra CFIDS Association retter innsatsen mot svært gledelig ting:

• Mer objektiv diagnostisering gjennom biomarkører.
• Nye behandlingsmuligheter, blant annet gjennom det som kalles “repurposing of drugs”.

“Repurposing of drugs” innebærer enkelt sagt å finne nye sykdommer til gamle medisiner. Det vil si å finne ut om om en medisin som ble laget mot en type sykdom, kanskje også kan fungere bra mot en annen type sykdom. Kreftmedisinen Rituximab er i så måte et godt eksempel. Den ble utviklet for å virke mot enkelte kreftformer. Deretter fant forskere ut at Rituximab også hadde effekt mot leddgikt, og medisinen ble godkjent for det. Dette var da en “repurposing” av Rituximab. Og nå har forskere på Haukeland i Bergen sett at Rituximab muligens også kan ha effekt mot ME/CFS, noe som, hvis det bekreftes, vil være enda en “repurposing” av Rituximab. Oversatt til norsk vil “drug repurposing” altså bety noe sånt som nyanvending av medisiner.

Wall Street Journal skriver en artikkel om nettopp dette og ME/CFS, hvor forfatter Laura Hillenbrand forteller at forskningen fra Norge på Rituximab nå er et av de mest lovende sporene innen ME/CFS.

Slik nyanvending av medisiner er noe som møtes med økt interesse ettersom innovasjonen av nye medisiner med helt nye virkemekanismer har bremset opp de siste årene.

- Du kan finne ut at en medisin du har laget for ett system, også viser seg å ha virkemekanismer på et helt annet system, sier J.K. Aronson, presidenten i British Pharmacological Society, i en artikkel i The Scientist.

Mer fra Wall Street Journal om “drug repurposing”: When 1 Drug Treats 2 Diseases.

Mer om “drug repurposing fra The Scientist: Teaching an Old Drug New Tricks.

Det er selskapet Biovista som har fått bevilgninger fra CFIDS Association for å lete etter alternativer for nyanvending av medisiner innen ME/CFS.

- Vi har tro på systematisk å utforske alle medisiner og mekanismer, for å finne deres mulige potensial mot enhver sykdom, sier legen Spyros Deftereos i Biovsta.

De andre prosjektene som har fått støtte er:

• Dr. Dane Cooks gruppe ved University of Wisconsin-Madsion. De skal se gjøre forskjellige undersøker på ME/CFS-pasienter før, under og etter belastningstester. De vil se på genekspresjoner og avanserte bilder av hjernen for å forsøke å forstå mer av pasientenes unike hovedsymptom, sykdomsfølelse etter belastning. Cook vil blant annet samarbeid med Alan Lights gruppe ved University of Utah, og det svært spennende arbeidet de gjør innen ME/CFS har jeg skrevet om tidligere her.
• Dr. Patrick McGowans gruppe ved University og Toronto Scarborough vil se på epigenetikk og endringer i immunsystemet med håp om å finne biomarkører for sykdommen.
• Dr. Marvin S. Medows gruppe ved New York Medical College vil forsøke å forstå mer av de kognitive problemene og “hjernetåke” i ME/CFS gjennom å se på blodstrømmene i hjernen under stresstester.
• Legen Peter Rowes gruppe ved Johns Hopkins Children’s Center, som lenge har vært opptatt av sirkulasjonsproblematikk og autonome dysfunksjoner hos ME/CFS-pasienter, vil se på sensitivisering i sentralnervesystemet. Rowe er for øvrig oppført som samarbeidspartner i protokollen til førsteamanuensis Vegard Bruun Wyllers NorCapital-studie her i Norge, som også blant annet ser på autonome dysfunksjoner hos ME/CFS-pasienter.

En kortfattet oversikt over forskningsprosjektene som har fått bevilget midler fra CFIDS Association finner du i denne artikkelen på deres sider research1st.com: Breaking Ground 

I tillegg har jeg fått nyss om at det vil komme ytterligere en annonsering av et nytt og spennende forskningsinitiativ i løpet av ikke så altfor lenge. Så “stay tuned”.