Fram, skritt for skritt

«We consider your condition to be in the category of serious or life threatening diseases.»
Dr. Sandra Kweder, Food and Drug Administration (FDA), 13. september 2012

I september ble en studie publisert som var den endelige spikeren i kista for teorien om en sammenheng mellom retrovirusene XMRV og pMLV og sykdommen ME/CFS. Den oppsiktsvekkende studien i Science i 2009 som først rapporterte en slik link viste seg å være feil. Studien som nå ble publisert i tidsskriftet mBio 18. september inkluderte alle de opprinnelige forskerne og en hel rekke andre prominente forskere, og ingen av dem fant nå disse virusene i pasientprøvene.

Hele historien bak XMRV finner du i bloggposten Viruset som forvirret verden.

– Dette er et eksempel på vitenskap på sitt beste. Det blir ikke bedre enn dette. Du kommer opp med teorier, og så forsøker du å slå beina under dem, og deretter går du videre, sa Ian Lipkin fra Center for Infection and Immunity på Columbia University under pressekonferansen da studien ble sluppet.

Lipkin er verdens kanskje mest berømte virusjeger, og instituttet han leder er i verdenstoppen. Han koordinerte studien, og resultatene er definitive, noe alle forskerne var enige om – også de som sto bak den første artikkelen i Science.

– Det var en feil. Det var forurensning i prøvene. Det skjer. Verden er ikke perfekt. Og vitenskapen korrigerer seg selv. Det viktige er at korreksjonene skjer, og at man da går videre, sa Lipkin, som berømmet motet til forskerne som var villige til å delta i en studie som de visste kunne vise seg å underminere deres tidligere arbeid, noe som også ble utfallet.

Så hvor står vi nå? Er vi tilbake til en situasjon hvor forskerne vender tilbake til å holde på med noe helt annet enn ME/CFS, som av mange forskere har blitt karakterisert som en karrieredreper? Tilbake til å være nederst på lista over sykdommer forskerne er interesserte i å finne ut av?

Det ser faktisk ikke sånn ut. Som jeg har sagt helt siden boken jeg har skrevet, De Bortgjemte ,kom ut for et snaut år siden – noe er i ferd med å skje.

– Det er nå oppmerksomhet rundt dette syndromet, og det vil skje framskritt. Vi har pasientprøver og testmetoder, og forskere som aldri før har jobbet sammen, jobber nå sammen om dette. Så vi vil gjøre framskritt, sa Ian Lipkin på pressekonferansen.

Bare det at en stjerne innen forskningsverdenen som Lipkin sier noe slikt, er framskritt. Men det aller viktigste er, han og andre profilerte forskere er med videre på veien. Jeg har skrevet om dette nye engasjementet fra forskere på viktige forskninsinstitusjoner i tidligere bloggposter også.

I et radiointervju med professor og virusekspert Vincent Racaniello utbroderte Lipkin engasjementet.

– Det høres ut som du er interessert i CFS/ME også i framtiden, spurte Racaniello mot slutten av intervjuet.

– Det er jeg. Helt klart, svarte Lipkin, og forklarte at de allerede er i gang med to nye forskningsprosjekter, blant annet for å se etter andre mulige infeksjoner som kan medvirke i sykdommen. «I am heavily invested in that search», sa Lipkin.

I forbindelse med den store XMRV-studien har Lipkins gruppe samlet et helt unikt utvalg med pasientprøver. Fra seks av de beste ME/CFS-legene i USA, fra seks forskjellige geografiske områder, har de til sammen prøver fra nærmere 150 veldiagnostiserte ME/CFS-pasienter. I tillegg har de prøver fra friske kontrollpersoner fra de samme områdene. Disse ME/CFS-pasientene er diagnostisert med de snevreste kriteriene (Canada-kriteriene), og slik jeg har forstått det har de alle en akutt oppstart av sin sykdom i forbindelse med en infeksjon. Dette er altså svært godt karakteriserte prøver, noe som dessverre har vært mangelvare i ME/CFS-forskningen.

– Og vi håper forskere fra hele verden ønsker å bruke disse prøvene for å kaste lys over dette viktige syndromet, sa Lipkin.

Hans kollega, Mady Hornig, som også er en svært anerkjent forsker blant annet innen autisme, sier de er dedikert til å forfølge dette videre. Hun forteller også at de ser unormal immunaktivering hos ME/CFS-pasientene.

– Vi vet ikke hva det betyr , hvorfor det er der, eller hvilke undergrupper av pasienter som mest sannsynlig har dette. Men nå har vi et pasientutvalg som er så godt kontrollert, at vi kan begynne å forfølge dette på en måte som kan føre til at vi finner årsaker, sa Hornig på pressekonferansen.

Lipkin fortalte også om at han hadde vært involvert i ME/CFS-forskning en gang tidligere. Midt på 1990-tallet hevdet forskere fra Japan at et virus kalt bornavirus hadde en sammenheng med ME/CFS. Lipkin, som i sin tid var med å oppdage bornavirus, ble satt på saken og undersøkte flere svenske ME/CFS-pasienter fra Karolinska i Stockholm. Akkurat som med XMRV fant de gjennom en grundig studie ikke noe bornavirus i pasientene, og den teorien døde derfor også ut.

Men, Lipkin så noe annet i ME/CFS-pasientene.

– Det var en enorm mengde immunreaktivitet i disse pasientene, som så ut til å være ikke-spesifikk. På denne tiden sa mange at dette var en psykosomatisk sykdom, men da fortalte jeg at 2/3 til 3/4 av pasientene vi hadde undersøkt hadde polyklonal B-celleaktivering, sier Lipkin.

B-cellene er en del av immunsystemet, og aktiveringen av B-celler som Lipkin snakker om er en del av kroppens forsvar mot infeksjoner. Men slik B-celleaktivering kan også være involvert i utvikling av autoimmun sykdom.

– Disse pasientene er åpenbart syke. De har en form for immunaktivering. Jeg aner ikke hvorfor, men det var ikke bornavirus, sier Lipkin under radiointervjuet med Racaniello.

Han, og flere andre forskere med han, mener all oppmerksomheten ME/CFS har fått på grunn av XMRV-kontroversene, har ført til at forskerne virkelig har fått øynene opp for hvor alvorlig denne sykdommen er.

Og det er mye som tyder på at det stemmer, for det er flere oppsiktsvekkende ting på gang som peker i samme retning. I september ble det avholdt et åpent konferansemøte mellom flere i ME/CFS-miljøet og Food and Drug Administration (FDA) i USA. FDA er en svært viktig institusjon i USA, og verden for øvrig, ettersom de er godkjenningsinstans for hva slags medisiner som skal ha offentlig godkjenning for bruk mot forskjellige sykdommer. FDA er instansen som vurderer hvor gode bevisene er for at en medisin bør godkjennes til utstrakt bruk.

Hvis for eksempel immunmedisinen Rituximab en gang skal godkjennes for ME/CFS, må det blant annet skje gjennom FDA-systemet. En annen medisin som har vært inne i bildet for ME/CFS er immunmedisinen Ampligen, som allerede har vært og er under vurdering av FDA.

Les mer om Ampligen i bloggposten Den mystiske medisinen.

Les mer om Rituximab og ME/CFS i bloggpostene The Drug (på engelsk) og Hvor viktig er Haukeland-studien?

Oppdatering 03. april 2019: En langt større studie på rituximab er nå fullført og publisert. Konklusjonen er at rituximab ikke fungerer, noe du kan lese mer om her og her.

FDA har tidligere ikke vist særlig interesse for ME/CFS, men nå har pipa fått en helt annen lyd. Dr. Sandra Kweder, som er en del av ledelsen i Office of New Drugs i FDA, sier de nå planlegger å arrangere en forskningsworkshop for å se nærmere på hva som må til for å få fortgang i kliniske studier innen ME/CFS, og hva som bør være utfallsmål i slike studier for å oppnå godkjenning. FDA ser også at det kan være behov for hurtige godkjenningsprosesser, hvis det viser seg å komme studier som viser effekt av medikamenter – nettopp fordi de mener sykdommen er så alvorlig.

– Vi vurderer sykdommen å være i kategorien for alvorlige eller livstruende sykdommer, sier Sandra Kweder i FDA.

Sterkere ord er det vanskelig å bruke.

Det tyder på at ting skjer, selv om ting også tar tid. Men når den kumulative effekten blir stor nok, vil demningen briste. Snart vil ikke lenger det medisinske miljøet spørre seg om dette i det hele tatt er en virkelig sykdom.

De vil heller hive seg på kappløpet om å bli de første som finner hemmeligheten bak hvorfor pasientene er syke.