«We need different paradigms.»
Sagt på OMI-MERIT-møtet i New York City, juni 2012.
Det var en glovarm dag i New York i juni 2012. En hetebølge lå som klam tåke i gatene, men selv satt jeg hele dagen i hjørnet på et møterom inne på Harvard Club – et sted hvor nobelprisvinnere og Harvard-stjerner vanker i gangene. Hvor det henger et elefanthode på veggen som ryktene sier at er skutt av selveste Theodore Roosevelt.
Denne dagen var 17 forskere og leger samlet i et konferanserom, og i to lange dager hadde de snakket om ett tema: ME/CFS. Møtet var arrangert av Open Medicine Institute, og det var ikke hvem som helst som var til stede – det var forskere fra noen av verdens aller fremste forskningsinstitusjoner, som blant annet Mady Hornig fra Columbia University, Ron Davis fra Stanford University, Ila Singh fra Mount Sinai, Yenan Bryceson fra Karolinska i Stockholm, Mauro Malnati fra San Raffaele instituttet i Italia med flere. Her var også noen av de mest anerkjente ME/CFS-legene i USA som Dan Peterson, Nancy Klimas og Lucinda Bateman. Og her var også Olav Mella og Øystein Fluge, forskerne bak den mye omtalte Rituximab-studien fra Haukeland.
Flere av disse forskerne er svært anerkjente på sitt felt. Ron Davis leder gensenteret på Stanford University og var en sentral forsker i The Human Genome Project – et av de mest spektakulære medisinske forskningsprosjektene i historien, hvor hele det menneskelige genom ble kartlagt (prislapp: ca 15-20 milliarder kroner). Og Mady Hornig er en av verdens mest anerkjente forskere innen autisme.
Undertegnede til høyre i bildet, i samtale med fra venstre forsker på Columbia University, Mady Hornig, og de mangeårige ME/CFS-legene Dan Peterson og Andreas Kogelnik. På Harvard Club i New York City, juni 2012.
Selv fikk jeg være til stede som observatør, ettersom jeg hadde hjulpet til litt i forberedelsene med å arrangere denne brainstormingen. Jeg kan ikke skrive så mye om møtet, ettersom detaljene ikke er offentliggjort ennå, men én ting var et gjentagende tema for de tilstedeværende: Rituximab-resultatene fra lille Norge.
Og da diskusjonen dreide inn på hvilke type studier som burde prioriteres, så var en stor, multisenter Rituximab-studie blant det som var på toppen av ønskelista til de meritterte forskerne.
– Kan vi formidle ut at vi må ha en oppfølging av Rituximab-studien? Fordi det er så viktige og oppsiktsvekkende funn, sa en av forskerne under diskusjonen mot slutten av møtet.
Oppdatering 03. april 2019: En langt større studie på rituximab er nå fullført og publisert. Konklusjonen er at rituximab ikke fungerer, noe du kan lese mer om her og her.
Det er et halvt år siden. Så la oss hoppe frem til denne ukas store ME/CFS-nyhet.
For denne uka kom nyheten om at Forskningsrådet ikke har bevilget penger til en større Rituximab-studie for ME/CFS-pasienter (og heller ingen andre ME/CFS-studier). Forskerne på Haukeland universitetssykehus hadde søkt om 9 millioner kroner for å kunne gjennomføre en studie på 140 pasienter.
Konkurransen om forskningsmidler er knallhard, og kun rundt 1 av 10 søknader Forskningsrådet får inn, ender opp med å få støtte. Rituximab-studien fra Haukeland var blant søknadene som etter vurderingen hadde høy nok vitenskapelig kvalitet, men de fikk allikevel ikke støtte.
– Vi vil jobbe videre med å starte studien. Det er satt av penger i statsbudsjettet både i år og til neste år. Det vil overraske meg dersom ikke studien kommer i gang i overskuelig fremtid, sier professor på Haukeland universitetssykehus, Olav Mella, til TV2.
Krf-politiker Laila Dåvøy var svært skuffet over mangel på midler.
– Det hadde betydd utrolig mye at de hadde fått penger. Først og fremst med tanke på signaleffekten om at denne pasientgruppen blir trodd, sier Laila Dåvøy til TV2.
Hun gikk rett på talerstolen i Stortinget og utfordret helseminister Jonas Gahr Støre, som også svarte på sin Facebook-side at de nå vil «tydeliggjøre at forskning på årsaker til og behandling av disse sykdomstilstandene skal prioriteres innenfor forskningsrådets programplaner».
«I tillegg vil vi videreføre bevilgning til Helse Vest RHF og de øvrige regionale helseforetakene for gjennomføring av den planlagte multisenterstudien på behandling av ME«, skrev Støre på sin Facebookside.
Men midlene gjennom de politiske kanalene er ikke tilstrekkelig, og samtidig med avslaget fra Forskningsrådet valgte pasientgruppen å ta saken i egne hender. Både ME-foreningen og et privat stiftelsesinitiativ i regi av lege og Rituximab-pasient Maria Gjerpe har varslet at de vil starte en kronerullingsaksjon for å få finansiert studien.
Les «Lege ble pilotpasient i ME-forskning» i Dagens Medisin.
Så ting er overhodet ikke over. Forskerne på Haukeland er positive til å komme i gang med studien i ikke altfor fjern fremtid, og det er mange gode initiativer på gang for å få denne studien på beina. Studien kommer til å bli en realitet. Det føler jeg meg nokså sikker på.
Men hvorfor er denne studien så viktig?
På Nyhetsmorgen på P2 uttalte jeg at jeg mener Rituximab-studien bør prioriteres foran andre prosjekter, fordi dette kan være et potensielt gjennombrudd.
Hvorfor mener jeg det? La meg forsøke å forklare.
Dette skulle være en dobbel blindet, randomisert, kontrollert studie, som det heter i forskningsverden. At studien er kontrollert vil si at 70 av de 140 pasientene vil få Rituximab, mens 70 vil få narremedisin (placebo). At den er randomisert vil si at hvilke pasienter som havner i hvilke gruppe er tilfeldig plukket ut. Og at den er dobbel blindet vil si at verken pasientene eller forskerne vil vite hvem som får Rituximab og hvem som får placebo (dette registreres av noen som overvåker studien utenfra, men som ikke har kontakt med forskere og leger). For å kunne finne ut om en medisin faktisk virker, må man lage en studie som gjør at man forsikrer seg om at medisinen har effekter utover placeboeffekter, ettersom man i slike studier alltid vil ha en placeboeffekt hos noen av pasientene. Blinding, randomisering og en placebogruppe er regnet som gullstandarden innen medisinsk forskning for best mulig å kunne vise effekt av en behandling.
Høsten 2011 publiserte forskerne på Haukeland den oppsiktsvekkende studien på 30 ME/CFS-pasienter som viste at Rituximab hadde effekt på 2/3 av pasientene. Studien fikk massiv omtale i norske og internasjonale medier, og flere karakteriserte funnet som et mulig gjennombrudd. Dette var basert på at denne første studien fulgte gullstandarden beskrevet over, og at resultatene derfor var troverdige.
Min tidligere bloggpost: Hvor viktig er Haukeland-studien?
Men, studien var for liten til å være noe endelig bevis for effekten. De klare resultatene var en klar indikasjon på at dette kan være et avgjørende spor, men forskerne var helt klare på at det trengs en større studie med flere pasienter for å avklare om funnet er riktig.
Det er en slik større studie forskerne har jobbet frem mot etter dette, og det var en slik studie de nå søkte midler om fra Forskningsrådet – som altså ikke ville prioritere å støtte prosjektet.
I en uttalelse skrev Forskningsrådet at søknaden fra Haukeland var «vurdert som støtteverdig», noe som innebærer at den vitenskapelige kvaliteten på det beskrevne prosjektet var god nok for å kunne innvilges støtte. Dermed har avgjørelsen vært en bevisst prioritering – Forskningsrådet har rett og slett valgt det bort. De sier selv at pengene ikke strakk til, men så lenge studiesøknaden ble vurdert som å være av høy kvalitet, så har dette selvsagt vært et valg – ikke, som rådet prøver å gi inntrykk av, at det ikke var nok penger. Pengene lå i potten, den vitenskapelige kvaliteten på prosjektet var vurdert som støtteverdig, men Forskningsrådet valgte å gi pengene til noe annet.
Her er oversikten over de som fikk bevilget forskningsmidler.
Dermed føyer dette seg inn i rekken av manglende vilje til å prioritere ME/CFS-forskning i det medisinske miljøet. Det gjelder ikke bare i Norge, men også internasjonalt. I USA har ME/CFS lenge ligget helt på bunnen av lista over forskningsbevilgninger til sykdommer. En sammenlignbar sykdom som MS (multippel sklerose), får bevilget nærmere en milliard kroner hvert eneste år fra amerikanske myndigheter. ME/CFS får rundt 25 millioner i året.
Det vil si at ett eneste års forskning på MS tilsvarer 40 år med forskning på ME/CFS. I løpet av ett eneste år får MS-forskerne mer penger enn det ME/CFS-forskerne har fått gjennom hele sykdommens forskningsmessige historie (som stammer tilbake fra slutten av 1980-tallet).
Da går det sakte. Fryktelig sakte. Og da har også pasienter og pårørende lov til å være frustrerte og fortvila.
Spørsmålet er: hvor hadde ME/CFS vært i dag, om forskningen på sykdommen hadde vært prioritert i samme grad som sykdommer som for eksempel MS?
Jeg tror svaret på det spørsmålet er:
- Man ville ha funnet brukbare biomarkører for ME/CFS, og gjennom det endt de eviglange kontroversene om ME/CFS i det hele tatt er en sykdom (de som kjenner forskningen vet at dette ikke lenger burde være en kontrovers, men biomarkører ville ha satt en endelig stopper for slike holdninger).
- Man ville ha hatt flere behandlingsalternativer, sannsynligvis nærmere det man ser for lidelser som leddgikt, MS etc. Det vil si brukbar symptombehandling som vil gi mange av pasientene et langt bedre liv.
- Og som en konsekvens av de to punktene over: ME/CFS-pasientene ville oppleve å bli tatt på alvor på linje med pasienter med såkalte anerkjente sykdommer.
Det er dette forskningen gjør: sørger for en bedre verden gjennom økt kunnskap. Og dermed får dette også et etisk perspektiv. Forskningen på Rituximab på Haukeland har potensiale til å endre hele sykdomsforståelsen rundt ME/CFS, og dermed også potensiale til å endre holdninger. Hvis funnene blir bekreftet i en større studie, så er det et stort gjennombrudd. De som sier noe annet har ikke forstått konsekvensene av et slikt funn. Det finnes overhodet ikke forskning innen ME/CFS-feltet som har vært i nærheten av et lignende gjennombrudd.
Hvis forskerne gjennom en solid, kontrollert studie på 140 pasienter oppnår omtrent samme resultater – at rundt 2/3 opplever betydelig bedring sammenlignet med en langt lavere placeboeffekt – så vil ME/CFS-forskningen gå inn i en ny fase. Dette vil i så fall være en studie som endrer den medisinske verdens oppfatning av ME/CFS. Det vil ikke lenger være mulig å si at ME/CFS i seg selv er kontroversielt. Eller at det er en eneste stor sekkediagnose med en hel rekke vidt forskjellige og uspesifikke lidelser. Eller at det er en kulturlidelse og motesykdom. Den debatten vil da legges død.
En slik studie vil vise vei for videre kliniske studier på medikamenter. Og en slik studie vil være en soleklar indikasjon på at immunsystemet står sentralt i sykdommen (sannsynligvis i kombinasjon med sentralnervesystemet). Dette har også støtte i mye av de siste års forskning på ME/CFS, så veldig overraskende vil det ikke være for de som har satt seg godt inn i dette – men for det store flertallet i det medisinske miljøet vil dette være en game-changer.
Det er ikke mange studier som har et slikt potensiale.
Man kan ikke sammenligne dette med en tilsvarende studie innen MS eller kreft eller leddgikt eller andre anerkjente sykdommer. For pasientene med slike sykdommer finnes det ingen kontrovers. Det er ingen i det medisinske miljøet eller samfunnet som lurer på om de «egentlig er syke». Sykdommen er satt. Disse sykdommene er selvsagt like alvorlige som ME/CFS. Pasientene har utfordrende liv forskningen bør gjøre alt den kan for å hjelpe. Men pasienter med disse sykdommene trenger ikke å slåss for sin troverdighet. De slipper å være redde for å gå til legen av frykt for å bli sett ned på og kanskje bli fortalt at de bare kan ta et slikt tre-dagers-kurs og bli friske. De må ikke argumentere for sin sykdom hvorenn de går fordi kunnskapen er så liten og fordommene er så mange.
Denne studien på Rituximab kan faktisk være en begynnelse på noe annet. Den kan være starten på at ME/CFS vil bli akseptert og anerkjent. Det holder ikke med én studie, men hvis denne studien gir positive resultater, vil det være startskuddet for langt større interesse, nysgjerrighet og økt kunnskap, mer penger og godvilje – rett og slett aksept. Det er dette som er det etiske aspektet. Hva er de menneskelige konsekvensene av ikke å gi dette funnet en mulighet? Endringene denne studien kan føre med seg handler ikke bare om et mulig medikament – det handler i langt større grad om at mistrodde pasienter endelig kan bli trodd. Dette er ikke bare én studie blant mange lignende studier – dette kan være den studien som i fremtiden vil bli regnet som gjennombruddet. I så fall vil forskerne i ettertid vise til denne studien og si at «der snudde det». Så kan det selvsagt skje at en større studie ikke vil ha positive resultater, og at det heller vil vise seg at resultatene fra den første studien på 30 pasienter bare var en tilfeldighet. Men bakgrunnsarbeidet er solid, og viser så klare indikasjoner på effekt, at den sjansen må tas.
Konsekvensene av en positiv studie kan være et bedre liv for hundretusenvis av pasienter i hele verden. Først og fremst fordi de i langt større grad vil oppleve å bli trodd. Deretter fordi det vil gi håp om et bedre liv til en lenge forsømt pasientgruppe.
Dette koster altså 9 millioner kroner. Folk i dette landet kjøper hytter som koster mer penger. Her er en mulighet til å påvirke en hel verden for samme prisen.
De Bortgjemte 
Dette er den viktigste posten jeg har lest om ME-forskningens vei videre og hvorfor det er så utrolig stort påtrykk for å få satt i gang multisenterstudien på Rituximab. Takk!
Takk for det, Cat.
Tusen takk for ein meget bra oppsummering av status quo i ME verden. Gamle inngrodde haldningar om ME, er nok gjeldande langt inn i forskingsrådet også ! Derfor er det gledelig å registrera at Fluge/Mella framleis er optimistar angånde gjennomføring av prosjektet.
Takk for det, Jens. Ja, det er godt at forskerne fortsatt er optimister. Jeg tror nok også studien kommer i gang nokså snart.
Veldig, veldig bra, Jørgen. Skulle ønske jeg kunne, fysisk, » trøkke» dette i trynet på Jens Stoltenberg og han gjeng. Unskyld frustrasjonen… Stå på, du gjør en flott jobb:-)
Takk for det, Inger Anita.
«Gamle inngrodde holdninger» Det ligger nok mye i det!
Du forklarer veldig bra hvor mye det betyr for de ME syke at diagnosen blir tatt på alvor. Vi vet at negativ stress svekker, og det å ikke bli tatt på alvor er alt annet enn helsefremmende.
Det kan være et enormt gjennombrudd i ME forskningen, og det setter på verdenskartet.
Det er en ting til som du ikke tar opp her og det er det økonomiske. Hvis Rituximabstudien blir så bra som det kan se ut nå, da er det en masse penger å spare på helse og trygde utgiftene, når langtidsyke og uføretrygdede kommer tilbaks i arbeide!
Det er det her siste som gjør meg så forbauset at Fluge og Mella ikke allerede har fått de penger de trenger på forskning. Hva er det for motstreverske krefter som er igang?
Vi får fortsette å informere, det er det eneste riktige nå.
Takk for tilbakemelding og kommentar. Samfunnsøkonomi er helt klart et tungtveiende argument, men jeg valgte ikke å gå inn på det i denne bloggposten. Det kommer kanskje senere. Så er det også et viktig perspektiv at Rituximab ikke kommer til å bli en behandling for alle. Det er en kraftig medisin, og hvis flere studier viser effekt, må det allikevel avveies hvem som skal få det. Slik er det for eksempel i leddgikt, hvor det kun gis til de som ikke har særlig effekt av andre medisiner. MEN – hvis det blir etablert at Rituximab har en god effekt på en andel av pasientene – så baner det vei for økt satsing på å forske fram andre medisiner som kan være effektive (og mildere i bruk). Hvis man kan få folk tilbake i jobb gjennom immunologisk behandling (noen av studiedeltakerne i Rituximabstudien har begynt å jobbe igjen), så gir det stor samfunnsøkonomisk gevinst. Det vil også være stor økonomisk gevinst om flere syke får behov for mindre tjenester fra hjelpeapparatet i helsevesenet.
Takk for nok et godt bidrag som treffer spikeren på hodet. I den store sammenheng betyr det kanskje lite, men pasientgruppen hadde fortjent en form for oppreisning eller anerkjennelse. Det hadde vært et viktig signal med symbolverdi. Men det er skuffelse på skuffelse, lettvinte løsninger og åpenbart ingenting som blir tatt på alvor i ME-sammenheng.
Nå skal man foreløpig ikke dømme Gahr Støre som har sittet kort, og kanskje er det håp i det han sier, men det er ærlig talt lite å juble for. Det er defensivt det som kommer, og det burde vært på plass for lenge siden? Og lovnader har vi hørt før, men det skjer aldri noe som monner.
Det jeg lurer på er hvem som skal fore ministeren med skikkelig kunnskap, dersom han ikke gjør hele jobben selv, noe som er ganske utenkelig? Helsebyråkratene i departementet? Helsedirektoratet? Premissleverandør Vegard Bruun-Wyller? Jeg blir oppriktig skremt av tanken. Det er mye forlangt, men håper ministeren tenker og vurderer selv og setter seg inn i dette på egenhånd, for det er dessverre ikke mye verdifullt å hente i det offisielle helse-Norge. Man blir matt så det holder, men det kommer en dag..
I mellomtiden kunnskap-kunnskap og kunnskap!
There are still other sources of funding available. The NIH (USA) for example do fund overseas studies of high quality.
Hi Andrew. There are still other sources of funding in Norway as well, so I think the study will get going. But it might be a bit of a delay in starting up.
Takk for det, Pete. Gahr Støre gir nokså klare politiske signaler, og han går nok så langt han kan gå i retning av å komme med et løfte. Jeg tror ikke det er tvil om at den politiske viljen er der, så får vi se hvordan dette tar i vei. Og enig i at mer kunnskap er veien å gå.
Hei.
Jeg tror vi kan argumentere opp og ned for hvorfor et slikt studie burde realiseres. Jeg finner at det ikke enger finnes noen rasjonelle forklaringer for hvorfor vi ikke skulle finne ut av me-gåten. Jeg tror nå me-striden handler mer om følelser hos dem som sitter på pengene. Følelser som tap av stolthet, tap av faglig anerkjennelse, tap av ekspertroller og tap av makt.
Poenget er at helsevesenet og de som sitter på pengene ikke vil høre. Jeg mener når kan det passe bedre enn akkurat nå å støtte me-forskningen? Neste år, om ti år? Hvilke premisser skulle endre seg for å finne ett bedre tidspunkt enn akkurat nå for å knekke me-gåten? Hva skal til for å finne ett bedre øyeblikk. Saken er at det ikke finnes noe bedre øyeblikk enn akkurat nå, det har gått opp for meg de siste dagene. Dette handler ikke lenger om å finne riktig situasjon eller betingelse for å forske på me.
De som sitter på pengesekken vil ikke finne ut av det, så enkelt er det. Noen har snakket sammen, som vi som har me ikke har fått innsikt i. Det er litt som at det er en stor diger elefant i rommet her, men ingen snakker om den. Jeg tror vi med me må ta inn over oss at det ikke er et ønske å finne ut av me-gåten og agere ut i fra det. Hvor tunghørte må vi være, og hvor mange tiår trenger vi for å få inn at det offentlige ikke ønsker å finne ut av me-gåten. Det er greit nok at det språglig sett finnes en uttalt vilje, men det blir ikke mer enn en språglig, sosial og psykologisk konstruksjon. Viljen finnes ikke i den fysiske verden, den de fleste av oss befinner oss i, den vi alle navigerer i til daglig.
Jeg tror vi må begynne å bevege oss inn i den verden hvor menneskene som tar beslutningene faktisk befinner seg å se hvorfor man ikke finner ut av me-gåten. Der vil vi se hvorfor det brukes vesentlig mindre penger på me enn noen annen sykdom. Og min påstand er at der finner vi prestisje, allianser, maktspill, arroganse, usikkerhet på egne faglige kvalifikasjon blandet med en overdreven tro på egne faglige evner. Jeg tror at det er først når vi begynner å adressere de egentlig underliggende årsakene at vi kommer noen vei med de som sitter på pengesekken.
Det er jo inge tvil om at 9 mill til biomedisinsk forskning ville være å direkte anerkjenne me som en biomedisinsk sykdom. Ikke kom å fortell meg at helsevesenet plutselig indirekte vil uttale at me er biologisk sykdom. Det vil jo stride med det helsevesenet har brukt en hel mannsalder på å overbevise om, nemlig at me sitter i hodet.
Jeg tror vi til syvende og sist gjør lurt i å løse gåten på egen hånd, lete etter ressurser innenfor egen rekker. Avslutte våre forsetter om å få det offentlige til å finne en løsning på me-gåten. Få til ett spleiselag med me-foreningene i andre land. Hadde jeg bare hatt energien…….
Takk for kommentar, hsverre. Nå skjer det heldigvis en del positive bevegelser internasjonalt når det kommer til interesse for ME/CFS-forskning. Så ting er sakte i bedring, men det tar dessverre lang tid. Men det er jo aldri dumt å ta saken i egne hender for å få fortgang i sakene.
Tusen takk, Jørgen! Denne oppsummeringen sier alt, og burde være påbudt for alle politikere og alle helsearbeidere å lese! Men slike påbud har vi jo ikke i Norge.. Så vi må vel fortsatt kjempe, kjempe, kjempe..For vår menneskelige rett til å bli behandlet humant og med respekt selv om vi har denne drittsykdommen..som vi aldri har bedt om å få..Når skal mishandlingen av ME-pasienter ta slutt, tro?
Takk for det, Måne. Jeg står fortsatt for min påstand fra forordet i boka om at «noe er i ferd med å skje». Men ingen kontroverser blir løst uten motstand, dessverre.
Takk for alt du gjør for oss ME syke, vi kan ikke lenger stå på «vent».
Takk for det, Siv.
Tusen takk, Jørgen Jelstad, for ditt engasjement og for din gode oppsummering i denne saken.
Sitat ”Dette er ikke bare én studie blant mange lignende studier – dette kan være DEN studien som i fremtiden vil bli regnet som gjennombruddet”
Jeg er en optimistisk og konstruktiv person, men kjenner nå at det er lett å bli deprimert og motløs. Jeg har dessverre vært inne på den tanken som hsverre også skriver i en kommentar her :
” De som sitter på pengesekken vil ikke finne ut av det, så enkelt er det. Noen har snakket sammen…”
Dessverre kommer den velkjente ”kjempe alene med ryggen mot veggen”-følelsen. Og jeg kan rett og slett ikke forstå hvorfor det ikke skal forskes på ME.
Jeg følger med i media og på twitter osv, og det som slår meg er:
Er det ikke rart hvordan de som er friske tar det som en selvfølge, og i tillegg tilskriver sin gode helse som et slags selvfølgelig og velfortjent resultat av sine aktive – dog avbalanserte liv, sin sunne og reflekterte livvstil? Med passe doser av jobb, trim, venner og sunt hverdagskosthold.
Mens vi som er syke i grunnen kan ”skylde oss sjøl” fordi vi helt sikkert har levd usunt, stresset for mye og tenkt feil tanker. Til tross for at vi hadde akkurat samme livsstil som de friske vi også – før vi ble syke.
Jeg stilte et spørsmål til Jonas Gahr Støre: Hva tror du det gjør med en ME-syk ungdom som har sett livet passere forbi i flere år, å få vite at ME ikke er verdt å forske på?”
Jeg har ikke fått svar fra helseministeren, men jeg har vel egentlig svaret selv:
Fortsatt ligger ungdommen der på sofaen og ser livet passere forbi, mens drømmer og fremtidshåp fortsatt lever og det største ønsket er å bli frisk. Men årene går, og livet går sin gang, og alt står på vent. Men det som det GJØR med ungdommen, er at man føler seg enda litt mindre verdt og nedprioritert, uviktig. Og samtidig leser oppslag i media om alles bekymring for økning i unge-uføre statistikker og ungdom som ”naver”. Men opplever ingen vilje til oppfølging og behandling.
Hva gjør det egentlig med menneske over tid?
Og det GJØR noe med foreldre som ser frustrasjon, fortvilelse og vantro i ungdommens ansikt. Er det virkelig ingen som ønsker å finne ut av dette?
Men ok – da må man vel bare prøve å skaffe penger selv, for å komme videre.
Igjen, hjertelig takk til Jørgen Jelstad, Maria Gjerpe og mange andre ressurspersoner som gjør en innsats. Og takk til politikere som Laila Dåvøy og Erna Solberg som forsøker å få dette på dagsorden.
Takk for fin tilbakemelding og tankevekkende innlegg, Marit. Så er det også viktig å huske at det er ganske mange som virkelig ønsker å finne ut av dette, og det er stadig flere flinke folk som involverer seg. Flere svar vil komme, og jeg tror også at Rituximab-studien vil komme i gang til slutt.
En god og veldig viktig betraktning! Håper at helseministeren leser bloggen din. Og hvem vet, kanskje han gjør?
Takk for det, Mille!
Takk for flott innlegg.
Takk for takk, Anders.
Utrolig beskrivende og godt skrevet. Takk! For ikke å snakke om at Norge kunne bli kjent internasjonalt i forskningsmiljøene for å ha gjort et kvantesteg innen ME! Den norske regjering burde kaste seg over det og gjort det til landets baby.. Om det ikke bevilges penger på det til forskning i Norge vil noen garantert fra utland føre studien videre. Men da mist
er vi anerkjennelsen.. Det viktigste selvsagt er a att studien gjenn åomføres, men tenk hvor stolte vi kunne være over noe ganske annet enn fisk og olje. Nå skal jeg sove, IGJEN.. Og ønske at jeg var en barkebille som skulle forskes på.
Jeg glemte; takk for alt du gjør for ME pasienter. Mange er for syke til å kunne tillate seg sinne av manglende tildeling. Der er uforståelig for mange at til og med gladfølelsen i livet sliter på energien. Tusen takk!
Takk for hyggelige tilbakemeldinger, Renate. Det setter jeg stor pris på.
Kvalitet som alltid. Det er alltid befriende å lese dine innlegg. Du skriver akkurat hva jeg tenker, men som jeg aldri får meg til å skrive ned. Kjekt å bare kunne linke til innleggene dine.
Jeg tviler heller ikke på at det er mye viktig forskning som nå har fått støtte, men jeg reagerer likevel. Jeg så blant annet høyt blodtrykk, schizofreni og brystkreft på lista. Det er ikke det at dette ikke er sykdommer det bør forskes på, men faktum er at det for disse sykdommene _allerede_ eksisterer _flere_ effektive behandlinger. Man kan selvfølgelig alltid utvikle enda bedre behandlinger, det er ikke det. Problemet her er at for ME/CFS finnes det ikke én eneste effektiv behandling i helsevesenet (de kan si hva de vil om CBT og GET, men det har vært kjent og snakket om i flere tiår og ting har ikke blitt bedre). Jeg mener at når man nå har muligheten til å kunne komme fram til en effektiv behandling for en pasientgruppe som ikke har noe som helst, som kan hjelpe over ti tusen bare i Norge, og få enorme konsekvenser internasjonalt, da må man bare gripe sjansen! Hvor ofte er Norge med på noe sånt?
PS: Dette innlegget burde virkelig sendes inn til en avis.
Takk for hyggelig tilbakemelding og refleksjoner. Jeg er enig i at man også bør ta slike perspektiver som du tar opp i betraktning når bevilgninger skal vurderes. Hvis prosjekter er nokså jevngode på vitenskapelig kvalitet, så bør man prioritere med bakgrunn i blant annet slike forhold som du her nevner.
Veldig godt skrevet.
Takk for det, Linn.
Takk for at du står på og kjemper for denne saken!
Takk for takk, Marit 🙂
Takk for at du orker å stå på i denne saken. Innlegget ditt var en flott oppsummering, men antakelig ikke lest av Jørgen Carling ved PRIO, som i et leserinnlegg i Aftenposten kritiserer avisen for å presentere en ikke-nyhet når journalisten skriver om at ingen av de tre ME-studiene fikk midler fra Forskningsrådet i denne omgang. Det ser heller ikke ut til at alle har fått med seg at to av de tre studiene visstnok skal ha godt nok vitenskaplig nivå til at de var aktuelle for støtte? Jeg synes dine sammenligninger med hva som blir brukt av midler innen andre deler av medisinsk forskning er opplysende.
Hei Flou, og takk for takk!
Tilbaketråkk: ME-forskning: Innsamlingsaksjonene er i gang! | ~SerendipityCat~
He Jørgen,
Takk for klargjørende oppsummering. Kanskje du har innsikt til å gi noen flere utdypninger?
Er Rituximab skadelig på noen måte? Hvorfor kan ikke de som lider av kronisk utmattelse bare få (eller kjøpe) dette stoffet, eller om det er komplisert å dosere og så videre – betale for behandling på en klinikk?
Hvorfor må man dra til den andre siden av kloden for å kunne få en slik kur?
Stoffet har jo lenge vært i bruk som kreftbehandling, og eventuelle bivirkninger burde vel være kjent? Slik jeg ser det burde pasienter med ME diagnose selv kunne vurdere om bivirkninger på kropp og lommebok er verdt forsøket, frem til myndighetene eventuelt konkluderer at dette faktisk virker og beslutter at de bør tilby fri behandling. Men jeg ser nok ikke hele bildet, og det ville være kjærkomment å få bedre forståelse
Stå på
Hei Reinert, og takk for tilbakemelding og spørsmål. Rituximab er en kraftig medisin som slår ut B-cellene i immunsystemet over en lengre periode. Medikamentet er brukt i behandling av enkelet typer kreft, og det er også godkjent for leddgikt i de tilfellene hvor annen behandling ikke fungerer. Rituximab administreres som regel på sykehus, og pasientene får det gjennom infusjoner hvor det overvåkes for allergiske reaksjoner etc.
Så dette er en nokså kraftig medisin, og den har potensielt store bivirkninger (selv om dette er sjeldent, og ikke minst svært sjeldent med livstruende bivirkninger – men det kan altså forekomme). Samtidig er Rituximab testet ut gjennom svært mye forskning og lang tids bruk i kreft + leddgikt og i en del andre autoimmune sykdommer – og medikamentet er funnet å ha en god sikkerhetsprofil (dvs det regnes som trygt å bruke – med bruk av medikamenter vil det alltid være noe fare for bivirkninger, så dette må veies opp mot effekt og alvorlighetsgrad av sykdommen).
All medikamentell behandling skal så godt det er mulig være dokumentert gjennom studier. Medikementer godkjennes for nye sykdommer gjennom forskjellige instanser via søknad – den viktigste er nok Food and Drug Administration i USA (FDA) – og da vurderes forskningen på området og det avgjøres så om det aktuelle medikamentet skal godkjennes for bruk mot en type sykdom. Dette er som regel en omfattende prosess som krever mange studier.
Så har man noe som på engelsk heter «off label use» – altså bruk av en medisin basert på indikasjoner om at det fungerer i en sykdom, men uten at forskningsgrunnlaget er godt nok ennå til at man kan være helt sikre (evt at funnene er noe motstridende). Dette er det større åpning for i en del andre land, for eksempel USA – hvor terskelen for slik bruk er lavere. I Norge er nok terskelen en del høyere for off label bruk.
Dette systemet med god forskningsdokumentasjon før medikamenter slippes løs til bruk, er der fordi man ønsker å sikre minst mulige feilgrep og behandling som potensielt setter pasienter i fare for alvorlige bivirkninger man ikke vil være klar over før grundige studier er gjort. Så dette er først og fremst der for å beskytte pasientene. Det har gjennom historien vært mange eksempler på medikamenter som har blitt godkjent fordi man har trodd de har vært trygge, men så har klinisk bruk og videre studier vist at de tvert i mot har vært farlige for pasientene gjennom kraftig økt risiko for livsfarlige bivirkninger. Dette er vanskelig å sikre seg helt mot, men systemet man har skal forsøke å sikre så godt som mulig mot dette.
Det er svært mange medikamenter der ute, og det ville vært uforsvarlig å nærmest slippe disse fritt løs på pasienter (som ofte er villige til å prøve alt). På et eller annet nivå må det være en mekanisme hvor god og riktig behandling tas inn i systemet, mens dårlig og potensielt skadelig behandling siles ut.
Samtidig er det selvsagt vanskelig, når en studie viser effekt slik som Rituximab-studien, at svært alvorlig syke pasienter bare skal måtte slå seg til ro med å måtte vente mens år av livet går tapt. De fleste vil ha forståelse for hvor desperat den situasjonen er. Samtidig er dette tilfellet for alle sykdommer – også nye behandlinger for kreft, MS etc etc må gjennom samme regime hvor pasientene også må «sitte på vent» til forskningen har avklart nytteverdi og veid det opp mot risiko. Men denne veldig vanskelige «sitte på vent»-situasjonen blir selvsagt ekstra frustrerende og tydelig når det ikke finnes noen andre gode behandlingsalternativer – som situasjonen er for ME. Derfor finnes det også, i blant annet FDA-systemet (se over), mulighet for hurtigere behandling av søknader for eventuell ny medikamentell behandling i slike sykdommer hvor det foreløpig ikke finnes alternativer (såkalt fast tracking). Og FDA i USA har flagget at dette absolutt vil være aktuelt innen ME/CFS-feltet. Men først må man minst få gjennomført en god og stor studie til før det blir aktuelt å vurdere Rituximab godkjent for ME/CFS. Og det vil nok uansett ikke bli aktuelt for alle pasienter, akkurat som det heller ikke er det i leddgikt – men hvis Rituximab viser seg å fungere gjennom videre forskning, vil det åpne for å forske på en rekke andre medikamenter innenfor samme felt som kanskje er enda tryggere og lettere å administrere. Og dette kan da gå en del fortere og føre til et større spekter av mulige behandlingsalternativer.
Håper dette var til litt nytte.
Beste hilsen,
Jørgen
Tilbaketråkk: Rituximab Watch :: Health Rising
Tilbaketråkk: Kritisk sak om behandling av ME-syke med Rituximab. | ~SerendipityCat~
Hi Jorgen – please excuse my lack of Norwegian! Thank you for a fascinating article.
Is it correct that the study will be considered again for funding by the medical research council in the spring? Do you know the date that they would announce the decision?
The ME/CFS world is watching Norway, because of Rituximab. Norway has the chance to be a pioneer in this area, an example to the world of how ME/CFS patients should be treated.
Thanks, Sasha. It is correct that there will be a new opportunity for funding in spring. I don’t know the date yet.
Tisen takk for engasjementet ditt og for at du formidler saken på en så god, lettfattelig og oversiktlig måte. Like før resultatene fra Bergen kom, ble jeg behandlet for benmargskreft med Rituximab fordi dette «søker opp» nettopp de B-lymfocyttene i benmargen hvor det har utviklet seg kreft, slik at andre celler i kroppen ikke skades slik som ved tradisjonell cellegiftbehandling. Dessverre lot det ikke til at denne kreftbehandlingen var vellykket, så jeg måtte over på vanlig cellegift. Men til min store overraskelse holdt jeg meg bra av min årelange ME i løpet av hele cellegiftbehandlingen! Så kom resultatene fra Bergen, og jeg tenkte at grunnen til min gode ME-status mått e være behandlingene med Rituximab som jeg fikk før cellegiftbehandlingen. Så leste jeg at grunnen til at legene i Bergen hadde startet forsøkene med Rituximab på ME-pasienter nettopp var at de tilfeldigvis hadde registrert bedring av ME hos kreftpasienter som var blitt behandlet med Rituximab.
For meg ville det betydd mye om effekten av Retuximab på ME hadde blitt dokumentert før jeg må i gang med nye cellegiftkurer, slik at jeg igjen kan starte med Rituximab for å holde ut cellegiftbehandlingen. For dessverre varte ikke ME-bedringen mer enn i noen måneder. Et tisvarende forløp ble også observert blandt pasientene i forsøksgruppa, og jeg går ut fra at ny forskning ville inkludert dette problemet.
Til slutt: Det er ME som invalidiserer meg, ikke benmargskreften. Den kjenner jeg ikke noe til før jeg nærmer meg behandling. Den stemoderlige behandlingen av ME-pasienter er egentlig en stor gåte. Vil noen representanter for helsevesenet noen gang komme til å be om unnskyldning? Eller er det frtt fram å diagnostisere ME ut fra synsing, mens diagnostisering av andre sykdommer krever eksakt viteskapelig grunnlag?
Hilsen EA.
Hei Else,
Tusen takk for hyggelig tilbakemelding, og beklager sent svar. Takk for at du deler en interessant historie også. Som du sier var det nettopp en pasient med kreft, som også hadde hatt ME i mange år, som var utgangspunktet for ideen om at Rituximab kanskje kunne ha effekt på ME. Så det er selvsagt meget mulig at det er en tilsvarende effekt du har opplevd, ettersom den også rimer med responsene i studien. Kanskje bør du forsøke å ta kontakt med legene/forskerne på Haukeland sykehus (Øystein Fluge eller Olav Mella) for å forhøre deg. Det er meget mulig de er interessert i å høre din historie, og at de kan si noe om dette, eller i alle fall kommunisere med dine behandlende leger – Fluge og Mella er jo først og fremst kreftleger og kreftforskere. Jeg har for øvrig også hørt om flere tilsvarende tilfeller fra leger i USA som har spesialisert seg på ME-pasienter, og som har sett noen av dem få kreft og oppleve bedring av ME-symptomene gjennom Rituximab-behandling. Dette er selvsagt fortsatt på et tidlig forskningsstadium, og det må bekreftes i større studier før man kan konkludere – men det er et svært interessant og lovende spor.
Beste hilsen,
Jørgen
Tilbaketråkk: Kan et medisinsk gjennombrudd crowdfundes? | De Bortgjemte
Tilbaketråkk: Rituximab Watch: Norway Says No to Big Fluge/Mella Chronic Fatigue Syndrome Trial and More…