En genial genetiker og britisk bevegelse

“Han er en forsker med Mozart-lignende kvaliteter – innsikt som ikke alltid er logisk, men like fullt riktig.”

Professor Stephen Friend uttaler seg om forskerkollega Eric Schadt i Esquire, april 2011

Jeg har til nå skrevet tre bloggposter om den siste tidens rivende utvikling på ME/CFS-forskningsfronten:

• De aller beste hodene.
• Privat praksis.
• Immunologene kommer.

Her kommer den fjerde bloggposten, og den skal begynne med enda et nytt forskningsinitiativ, denne gang i New York på Mount Sinai School of Medicine. Mount Sinai er en av de fremste medisinske forskningsinstitusjonene i USA, og det er et samarbeid med ME/CFS-legen Derek Enlander som har fått dette i gang. Enlander driver en egen klinikk i New York, og jeg har selv møtt han på et ME/CFS-møte i Stavanger i 2009. En av hans pasienter har donert 1 million dollar for å få dette forskningsinitiativet i gang, og det er slettes ikke hvem som helst som har dedikert seg til prosjektet.

Én av forskerne som nå vil begynne å lete etter årsaksforklaringer og behandlingsmuligheter innen ME/CFS er dr. Eric Schadt. Han leder Institute for Genomics and Multiscale Biology på Mount Sinai og er en av verdens mest kjente genetikere. Han publiserer forskningen sin i noen av verdens fremste tidsskrifter, som Nature, New England Journal of Medicine og PNAS. Når kolera brøt ut på Haiti etter jordskjelvet i 2010, var det Schadt som av noen Harvard-forskere ble bedt om å se på saken – og løpet av fire uker, et rekordtempo innen forskningen, hadde de kartlagt bakterien, noe de publiserte i verdens mest prestisjetunge vitenskapelige tidsskrift. Det gjorde også veien til massevaksinasjon mulig. Når tyske myndigheter sleit med å finne ut av E-coli-utbruddet sommeren 2011, var det Schadt som fikk jobben med å forsøke å finne ut hvor det kom fra. Nok en gang med rekordraskt resultat publisert i samme tidsskrift.

Eric Schadt er også kjent for å være noe av en original innen forskningsverdenen. Han mener det trengs en helt ny inngangsvinkel for å løse komplekse medisinske problemstillinger.

– Et hovedtema i min forskning har vært å omfavne kompleksiteten, sa Schadt i et foredrag på Mount Sinai som markerte at han nå var på full fart inn i ME/CFS-forskningen.

Se foredraget til Schadt her.

Schadt mener vi må slutte å kun se på enkeltproteiner, enkeltgener, enkeltbakterier – i det hele tatt enkle ting. For enkle ting vil ikke gi svar på komplekse spørsmål. Nettverk er det store ordet for Schadt. Forskerne må se på nettverk – hvordan systemer i kroppen henger sammen og samhandler med hverandre. Ser forskerne kun på hvert enkelt system isolert, så vil ikke forskningen komme videre, mener han.

– Ideen var at å forstå enkeltproteiner og deres funksjon kunne få oss til å forstå kompleksiteten i levende organismer. Det har mislyktes. Det viste seg å ikke være sant. Og det var drømmen, ikke sant? Så befinner oss i en krise. Vi forstår enkle prosesser, men vi har ikke den fjerneste anelse om hvordan de enkle prosessene samhandler i større prosesser, sa Schadt i et intervju med Esquire i april 2011.

Schadt snakker dermed midt imot forskere som har brukt hele karrierer på å forske på et enkeltprotein, en del av et virus, en prosess i en celle og så videre. Og det blir man ikke nødvendigvis populær av. Det gjør det neppe bedre at han ikke er en dress-og-slips-mann, men heller er kjent for å gå i utvaska Polo-piqueer og shorts og kjøre motorsykkel til jobb. Han har tidligere jobbet i to av verdens største legemiddelfirmaer, Merck og Roche, og han samarbeider med forskere på prestisjeuniversiteter over hele verden. Han er det amerikanerne vil kalle ”well connected”.

Og nå vil han altså jobbe med ME/CFS. Seriøst? Ja, visstnok.

– Jeg har brukt hele karrieren min til å forsøke å finne ut av de vanskeligste problemene i biologi gjennom å bruke det helt nyeste innen teknologi, og denne sykdommen (ME/CFS) er relatert til flere av de andre sykdommene jeg har fokusert på, så det er derfor en naturlig sykdom å undersøke, sa Schadt på Mount Sinai-foredraget.

Han har også med seg dr. Miriam Merad, en immunolog på Mount Sinai, som heller ikke er noe ukjent navn for topptidsskrifter som blant annet Science, Nature og Blood. Ifølge en blogger som var til stede på foredraget på Mount Sinai, understreket både Schadt og Merad at de mener alvor med ME/CFS-forskningen, og at de vil ha flere forskere dedikert til prosjektet. Schadt sa at enkelte av hans labarbeidere skal jobbe fulltid med ME/CFS.

– Jeg er veldig glad for at den samme framgangsmåten som har hatt stor betydning innen diabetes, hjertesykdom og på andre områder, også kan brukes for å finne ut av og forstå årsaksmekanismer i CFS, og se på hvordan man best kan diagnostisere og behandle sykdommen, sa Schadt i avslutningen av sitt foredrag.

Schadt ønsker at forskere skal begynne å dele. Samarbeide og hjelpe hverandre. Noe som er blitt et hett tema i forskningsverdenen de siste årene. I et ekstremt kompetitivt forskningsmiljø, hvor mange ser på deling av informasjon som noe som kan være ødeleggende for ens egen karriere, har ikke akkurat slik deling blitt tatt i mot med åpne armer. Men informasjonssamfunnet er i ferd med å bryte inn også her, noe som nylig har ført til viktige gjennombrudd i Alzheimer – og mer og mer åpen deling av forskningsdata er en modell som har vind i seilene. Det er rett og slett den veien det går.

Og når Esquire spør Schadt hva han virkelig vil være, over alt annet, så svarer han ikke Nobelprisvinner i medisin, eller verdensberømt genetiker – han svarer at da vil han velge å være ”master of information”.

«It’s all about learning to connect the dots — lots and lots of dots.”
Eric Schadt, The New York Times, 24. august 2009.

Han tenker stort, og han er kreativ. Det kan være akkurat det ME/CFS-forskningen trenger. En fyr som tenker litt utenfor boksen, og ikke minst en fyr som er opptatt av hvordan systemer i kroppen henger sammen og kommuniserer med hverandre. Schadt tror det er en biomedisinsk revolusjon på gang, og han vil være med.

– Det er alltid mange som da skriker opp, men revolusjonen tramper videre. Og jeg vil heller være en del av den revolusjonen, fremfor å stå på utsiden og forsøke å forstå hva den egentlig betyr, sier Schadt.

Høres ut som en mann å ta med seg i krigen.

”Avgjørende for denne fremgangsmåten er at det er nødvendig med nye vitenskapelige perspektiver, og det genereres gjennom å få inn eksperter på feltet som per dags dato ikke jobber med CFS/ME.”
Professor Stephen Holgate, Nature Reviews Neuroscience, 27. juli 2011.

Så, over til Storbritannia. Det er landet hvor synet på ME/CFS som en psykososial lidelse har fått sterkest fotfeste, og bakgrunnen for det kan du lese i ”De Bortgjemte”. Men nå ser det til og med ut som britene er i ferd i med å begynne en snuoperasjon. Den mye omtalte PACE-studien, som kostet britiske skattebetalere 40-50 millioner kroner (det dyreste forskningsprosjektet i ME/CFS-historien), undersøkte effekten av gradert treningsterapi og kognitiv atferdsterapi i ME/CFS-pasienter. Studien ble publisert i The Lancet i 2011 med kun moderat positive resultater, og mange vil nok karakterisere dem som skuffende. I tillegg var det i PACE-studien plukket ut pasienter på bakgrunn av svært vidtfavnende diagnosekriterier, noe som er et svært omdiskutert område innen ME/CFS og som gjør at studien må vurderes også på bakgrunn av pasientutvalget. En avlegger av PACE-studien, var FINE-studien, hvor det også ble forsøkt kognitiv atferdsterapi i en mindre spesialisert setting – det var enda en svært påkostet studie – men de publiserte resultatene viste ingen langtidseffekt av behandlingen. Jeg skal ikke gå inn i en lang kommentar rundt PACE og FINE her, men kort fortalt så var nok ikke resultatene så gode som britiske myndigheter hadde forventet da de spyttet mange titalls millioner kroner inn i denne forskningen.

Vil du lese mer om forskningen rundt kognitiv atferdsterapi for ME/CFS kan du lese min kronikk i Bergens Tidende her.

Så, rett før jul ble det delt ut rundt 15 millioner kroner til ME/CFS-forskning fra Medical Research Council (MRC) – det britiske forskningsrådet. Og denne gangen gikk alt til biomedisinske forskningsprosjekter. Fem prosjekter skal ifølge MRCs egen pressemelding bidra til ”å undersøke biologiske prosesser i sykdommen, som videre kan føre til bedre diagnostikk og utvikling av mer effektive behandlinger”.

– Det er et presserende behov for å forstå årsakene bak CFS/ME, og MRC er svært glad for å bevilge betydelige forskningsmidler for å adressere dette. Kvaliteten og bredden på de vitenskapelige søknadene vi mottok overgikk forventningene, og det gjorde at vi bevilget penger til flere studier enn planlagt, sa professor Stephen Holgate, leder for MRC-komiteen.

MRC satte ned seks prioriterte områder innen ME/CFS-forskningen når de utlyste midlene.

• Feilfunksjoner i nervesystemet.
• Kognitive symptomer.
• Utmattelse.
• Feilfunksjoner i immunsystemet (f.eks. via virusinfeksjoner).
• Smerte.
• Søvnproblemer.

Og disse fikk midler:

• Dr Wan Ng, Newcastle University
• Professor Julia Newton, Newcastle University
• Professor Anne McArdle, University of Liverpool
• Professor David Nutt, Imperial College London
• Dr Carmine Pariante, King’s College London

Forskningen som fikk bevilgninger skal blant annet se på mitokondriefunksjon og cytokinproduksjon hos ME/CFS-pasienter, feilfunksjoner i det autonome nervesystemet og sammenhengen med kognitive problemer, og søvnproblematikk. Ett av prosjektene skal se på hvordan utmattelse oppstår via bruk av interferon alfa, i et forsøk på å kunne lage en immunologisk modell for ME/CFS. Interferon alfa er en kreftmedisin som har vist seg å forårsake ekstrem utmattelse og influensasymptomer hos en del pasienter i forbindelse med behandling. Denne forskningen vil muligens kunne gi mer innsikt i immunsystemets rolle i ME/CFS.

Du kan lese mer om MRCs bevilgninger på bloggen til Cort Johnson.

Professor Stephen Holgate er også en mann som ser ut til å få mer og mer innflytelse over utviklingen i Storbritannia, og han er professor innen immunfarmakologi – altså enda en ekspert innen immunologi.

I en artikkel i Nature Reviews Neuroscience, sa Holgate følgende (min oversettelse):
«Intervensjoner som kognitiv atferdsterapi og gradert trening har vist seg å være til nytte for noen pasienter, men det som bekymrer flertallet av pasientene er mangelen på innsats fra forskningsmiljøet for å forsøke å forstå de utløsende faktorene og hvordan disse utløser kronisk sykdom og funksjonssvikt. Den akutte oppstarten av CFS/ME hos barn og hos tidligere friske og spreke atleter, ofte etter en virussykdom, peker mot viktige og foreløpig uidentifiserte triggere. Som med andre kroniske sykdommer (for eksempel astma, inflammatorisk tarmsykdom og multippel sklerose) så er det mulig at de utløsende faktorene kan være noe tilsvarende det som forverrer sykdommen når den først er utløst. Det er stadig mer bevis for en lang rekke unormale funksjoner hos CFS/ME-pasienter, som forstyrret immunfunksjon, feilfungerende smerteopplevelse, endokrine abnormaliteter, søvnforstyrrelser og feilfunksjoner i hjerte- og sirkulasjonssystemet.»

Holgate er ansatt ved University of Southampton og har levert svært betydelige bidrag til forskningslitteraturen. Nå er han tydeligvis opptatt av å få ME/CFS-feltet på rett spor.

– Frustrasjonen pasienter og pasientforeninger uttrykker gjenspeiler en opplevelse av at det medisinske miljøet har sviktet når det kommer til å se på CFS/ME som en ”virkelig” lidelse og ikke ”bare noe som sitter i hodet”, sa Holgate til Nature Reviews Neuroscience.

Han mener det er på tide å ta i bruk den beste teknologien vitenskapen har å tilby for å studere ME/CFS på best mulig måte.

– Med kraftige og innovative verktøy tilgjengelig til å utforske sykdomsmekanismer vil det være en tapt mulighet og en stor urett mot CFS/ME-pasienter, om disse verktøyene ikke blir tatt i bruk for å øke forståelsen av denne sykdommen grunnet fordommene til relativt få personer, sa Holgate.